Saubring

Saubring/sauring/opplasting/lasting (ty. Säuberung=rensing,rydding)^[1]

Manuell oppsamling og borttransportering av stein fra arbeidsstedet; håndlasting.

Når erts og gråberg var brutt løs fra fjellet med kaldkiling, fyrsetting eller sprengning, måtte den løsbrutte steinen fjernes fra brytingsstedet. Selve arbeidsprosessen har forandret seg lite gjennom historien. S. har således helt til 1900-tallet vært enkelt, men kraftkrevende, manuelt grovarbeid som tiltrakk seg liten oppmerksomhet og derfor er lite omtalt i kildene.

         Første trinn besto av løfting og tømming av stein i en innretning (gruvevogn (hund), trillebår, tomannsbår) for borttransportering. Store steiner ble løftet, var de for store måtte de knuses med slegge eller feisel, eller kiles, eventuelt sprenges enten med en liten ladning i et borhull (spretting), eller med direkte pålagt dynamitt (bjønning). Den løsbrutte steinens størrelse varierte med bergarten, med type drift og brytingsteknikk. Fyrsetting dannet ofte flakformet og til dels oppsmuldret bergmasse. Småstein og grus ble lastet med krafse og brett, klassiske redskaper som i varierende form har vært i bruk gjennom det meste av bergverkshistor­ien. Med krafsa dro arbeiderne bergmasse inn på fyllfatet, og de kunne presse eller hogge krafsa ned i massen for å løsne den og få bedre tak.

        Arbeidet kunne utføres som en en- eller totrinnsprosess. F.eks. var det slik ved Sølvverket at det ofte var hauerne selv som sto for opplastingen og den første transporten vekk fra brytningsstedet, mens andre, sprengere og knekter tok transporten videre ut.^[2]

        Fra Ulefos jernverk has en opplysning om at ’saubring’ der hadde betydningen ’malmhaug’.^[3]

Varia:

- Ved Kongsberg Sølvverk holdt både arbeidsmetoden og uttrykket seg nokså uforandret gjennom hele verkets historie (1623-1958).^[4]