Skjerper

Skjerper/skierper/skurfer/malmsøker/malmsøger/ersleiter/leter (ty. Schürfer)

Person som undersøker terrenget for drivverdige malmforekomster.

Skjerpevirksomhet omfattet foruten selve letingen også arbeidet med å blottlegge funn, ofte ved fjerning av løsmasser, og en begrenset forsøksdrift på forekomsten.

            S.s. virksomhet bygger på den frie skjerperetten som har vært nedfelt i bergverkslovgivningen helt siden vi fikk vår første berglov, bergordningen av 1540, som igjen bygget på tysk bergrett. Denne retten har, med enkelt unntak, gitt s. rett til å søke etter malm både på privat og offentlig grunn, se nærmere om dette under oppslaget skjerperetten.

            S. var i geofaglig forstand lekfolk, men hadde ofte bred erfaringskunnskap om ”årer, leier og bånd” i berget. Slik kompetanse var avgjørende når det skulle bestemmes om et sted var verdt å undersøke nærmere eller ikke.

            Foruten de vanlige s. kunne man på 15- og 16- og 1700-tallet, i felt også støte på de såkalte rutengjengere. Dette var ’profesjonelle’, rendyrkede malmletere som med sine spesielle evner og en ønskekvist gjennomsøkte terrenget på jakt etter signaler om malm fra undergrunnen. At han av mange ble tatt alvorlig, viser forskjellige opplysninger om rutengjengere som ble ansatt både av konger og bergverk som malmletere.

            Den tradisjonelle s.s metodikk var enkel. Han brukte bena og gjennomsøkte terrenget med et våkent øye for stein med et metallisk utseende. Hjelpemidler var en steinhammer for å slå løs prøver og (i nyere tid) et kompass til å fastslå malmens orientering med. På interessante funnsteder kunne han også foreta mindre arbeider for nærmere undersøkelser nedover i fjellet.

            På grunn av konkurranseforholdene s. i mellom når det gjaldt å være først ute, foregikk skjerpeaktivite­tene nokså mye i det skjulte. For den enkelte s. har det vært viktig å holde sin egen letevirksomhet hemmelig så langt det lot seg gjøre overfor naboer, andre s. og til og med overfor egen familie noen ganger. Og s. unngikk helst å komme i kontakt med andre ute i ter­renget og kunne kamuflere sin virks­omhet som fisketur, bærplukking, jakt og annet. Enkelte s. kunne være så forsiktig at de dro ut i grålysningen tidlig om morgenen for ikke å bli sett, for så å returnere etter mørkets frembrudd om kvelden.         Om alt dette hemmelighetskremmeriet virket etter hensikten skal være usagt, men det var i alle fall effektivt på den måten at det er lite eller intet tra­disjonsstoff og nedtegnelser om s.s aktivitet rundt om. Omtrent eneste kilde synes å være bergmesterarkivene med sine protokoller over skjerpeanmeldelser og mutingsbegjæringer.^[1] 

            I de siste berglovene, bergloven av 1972 og mineralloven av 2010 er det blitt lagt økende vekt på ansvar og plikter ved skjerpingen. I 1972-loven fastslås det således at s. har rett til gjøre inngrep i grunnen som kan medføre skade, men ikke skade av vesentlig betydning. Vil hans undersøkelser medføre skade, skal han underrette eier eller bruker om arbeidet og stille sikkerhet for den skade som kan oppstå hvis bruker/eier krever det. S. skal også sørge for å holde skjerpet forsvarlig inngjerdet dersom det medfører fare for mennesker eller husdyr. I minerallovens kapittel om leterettens omfang (§ 9) heter det at ”Leteren kan foreta arbeider i grunnens overflate som er nødvendige for å påvise mineralske forekomster. Inngrep som kan medføre skade av betydning, kan ikke foretas uten samtykke fra grunneieren og brukeren av grunnen.”

            Gjennom århundrene har tusener av s. vært i aktivitet, mange rene lykkejegere som fór rastløst omkring på jakt etter det store malmfunnet, rikdommen og lykken. Ofte opererte de på egenhånd, men kunne også ta oppdrag fra fyrster som trengte metall til mynt, til å finansiere sine kriger eller til andre formål. Oppdragsgivere kunne også være etablerte gruvedrivere som så sine malmreserver svinne eller kapitalister som søkte investeringsobjekter. Uansett kan en fastslå at mange, trolig de fleste, av de funn som har ledet til varig bergverksdrift, er gjort av s..             

            For å sikre sitt funn for videre utnyttelse må s. melde fra til rette myndighet. Rette myndighet har i mesteparten av tiden etter 1540, vært bergmesteren. I den perioden bergloven av 1842 virket, fram til ny berglov av 1972 trådte i kraft, skulle funn meldes til den lokale lensmann^[2], deretter igjen direkte til bergmesteren, og etter mineralloven av 2010 til Direktoratet for mineralforvalting. Ved å melde fra ble det tidligere ervervet rett til muting, i dag rett til videre undersøkelser (undersøkelsesrett). Rett til videre undersøkelser og drift var/er underlagt visse tidsbegrensninger, se f.eks. oppslaget muting.

Varia:

- Skjerping har i perioder vært en ”allemannssport” drevet av håpet om å trekke det store loddet i det gratislotteriet som skjerpingen i virkeligheten var. For de aller fleste s. ble det allikevel med drømmen om det store funnet, rikdom og lykke. Se også skjerpefeber.

            Skjerping på bredt, folkelig grunnlag nærmer seg nå sin avslutning. S. er erstattet av profesjonelle aktører som med høy kompetanse, avansert utstyr og systematiske, høyteknologiske letemetoder gir muligheter til å oppdage malm som holder seg skjult under sand, grus, jord og vann, eller på så stort dyp i jordskorpen at de ikke har utgående i fjelloverflaten.

- Det hevdes at Rana er landets største skjerpekommune. Den første skjerping en kjenner til i området, skriver seg fra året 1639 og ble utført på befaling av Christian 4. Senere var det en rekke spredte forsøk inntil skjerpingen fikk et betydelig omfang fra tiden rundt 1880 (se også neste Varia-punkt). I løpet av de etterfølgende hundre år ble det så registrert flere malmfunn i Rana enn i noen annen kommune i landet slik at Rana satt norgesre­kord i skjerpeanmeldelser og mutinger.^[3] I denne kommunen var ’skjerper’ også en vanlig yrkestittel som bl.a. gjenfinnes på gravstøtter.^[4]

- I 1890-årene var det i visse deler av landet, særlig i Nord-Norge, stor skjerpeaktivitet. Et par samtidige observatører beklager at en del s. og ”mellomhandlere” i denne lett opphetede situasjon ”…jævnlig forlanger aldeles latterlig høye priser for sine fund, der naturligvis som oftest er ubetydelige eller værdiløse. Det er neppe noget omraade i vort næringsliv, hvor der i denne henseende er drevet så meget svindel som her. Den naturlige følge heraf har igjen været, at selve vor bergverksdrift  først og fremst hos vore indenlandske kapitalister, i det senere ogsaa paa det udenlandske marked, er kommet i miskredit. Det er paa tide, at disse forhold forandres;…”^[5]