Innhold og bruksinfo

• *Produksjon
• *Kullbrenning under jernvinna
• *Kullbrennerliv
• *Kullkjøringen

For Word:
- For rask tilgang til kapittel, ta kopi av *xxxx (Ctrl +C), deretter søk (Ctrl+F), lim inn (Ctrl+V).

- Ønsker du sidetall på utskrifter, må du bruke printmenyen (Ctrl+P), deretter Flere innstillinger nederst og krysse av i boksen Topptekst/bunntekst.

- 'Først, størst'- tekstene ligger innrykket med punktmarkering. Nærblikkene ligger i margen med egen overskrift.

 - Fagord er lenket til nettstedets Leksikon for nærmere forklaring og utdyping.

------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

*Produksjon

Trekull ble produsert i såkalte miler, der vedstokker ble stablet sammen og forkullet ved gløding over lang tid. Milebrenningen var en vanskelig prosess å kontrollere. Arbeidet var dermed nokså stressende, samtidig som det var tungt og ikke helt ufarlig. Det har foregått på omtrent samme måten fra tyske og svenske kullbrennere kom til Norge på 15- og 1600-tallet og frem til trekullet gradvis ble erstattet med koks som energibærer og reduksjonsmiddel ved bergverkene mot slutten av 1800-tallet.

            Forkullingsprosessen foregår ved ca 500 °C hvor gasser, vann og andre væsker blir drevet ut av trevirket til en får produktet trekull med opptil 90 % karboninnhold og med en vekt på ca 30 % av mileveden. For å få mest mulig kull ut av stokkene krevdes det godt fagmessig skjønn både når det gjaldt forberedelser og gjennomføring av selve brenningen.

            Trekullforbruket totalt i landet er selvsagt en funksjon av produserte metallmengder, og beho­vet for trekull økte dermed i takt med åpningen av nye bergverk.

• Største trekullforbruk i Norge gjennom tidene var i 1780-årene da norsk bergverksdrift sto på sitt høyeste med et forbruk på rundt regnet 450.000 m³, eller 225.000 lester pr år.^[1] Det er anslått at det bak denne produksjonen sto ca 650.000 dagsverk årlig.^[2] 
• Siste jernverk som produserte jern ved hjelp av trekull var Næs Jernverk (Tvedestrand) der den trekullfyrte masovnen ble blåst ned i 1909.
• Siste trekullbrenning til bergverksformål er registrert ved Kongsberg Sølvverk i 1920-årene.^[3]  

Bøndene lærte seg etter hvert kunsten av de utenlandske kullbrennerne og på 1700-tallet hadde de overtatt det alt vesentlige av kullproduksjonen ved alle bergverkene. Noen verk, som Kongsberg Sølvverk, drev en del kullproduksjon i egen regi. Det forekom også at bergverkene ’utplasserte’ kullbrennere som landnåmsmenn i øde dalfører.

            Da både produksjonsarbeidet og kullkjøringen kunne legges til rolige perioder mellom onnene på gården, ble bøndenes pliktarbeid med trekullproduksjonen også en mulighet for økt verdiskapning og inntekt på gården. Arbeidet fulgte årstidene og rytmen i gårdsarbeidet i hovedsak på denne måten: Mellom våronna i april-mai og slåttona i juli ble kullveden hugget slik at den fikk tørke over sommeren. Deretter ble kullbunnen, der brenningen skulle foregå, gjort klar i august, før skuronn og innhøsting. Etter høstonna ble veden kjørt til bunnen der milen ble reist og dekket før den ble antent. Etter at milen var slukket og revet ble det ferdige trekullet kjørt til verket i februar–mars.

Alle treslag kunne brukes, men gran var best på grunn av vedens egenskaper, og fordi den er rettere enn andre treslag og derved kunne pakkes tettere sammen. Stokker av både grov og fin ved ble hugget og gjerne kappet i lengder på ca 3 meter. For å tørke stokkene ble de lunnet i snøplogformede ”reis” eller ”høggerlass” med rotenden korsvis i spiss til oppunder 2 meters høyde, eller omtrent 17 stokker i reiset. Arbeidsdagen i dette arbeidet var rundt 13 timer med start kl 4 om morgenen og slutt 9-10 om kvelden, da med noen timers pause midt på dagen.^[4]

 

Anything you can do….

Det ble sagt at det var en skam om en ikke klarte 10 høggerlass om dagen.

                        En historie går på at to arbeidslag hogg om kapp. Det ene laget besto av far og sønn. Brått felte sønnen en diger gran over far sin så han lå fastklemt med greiner som stakk inn i ham både her og der. Gutten sprang og skulle hjelpe far sin, men faren svarte: ”Høgg du som orker høgge, je skal nok komma laus.” 

Detaljert omtale av de faglig/tekniske sider ved anlegg av kullbunn og milereisingen vil her føre for langt. Interesserte lesere kan gå til Leksikon-oppslag som kullbunn, kullmile osv.

            Her kan kort nevnes følgende: Milen bør først og fremst anlegges på en tørr, plan og lun plass. Reismilen, den vanligste, har form som en avkortet kjegle og består av en samling tett skråttstående trestokker omkring en midtstolpe, kalt Kongen. Det var viktig å reise veden jevnt fra innerst til ytterst for å hindre at den veltet og for at den skulle bli jevn på utsiden. Milen var riktig stablet når kullbrenneren sto ved foten av den og akkurat kunne berøre milen ved å strekke armen rett ut. Det var viktig for å få miledekket til å ligge.^[5]

            Reismilen var etter alt å dømme den dominerende miletype der det ble brent trekull til bergverkene fordi reismilene med sin større produksjonskapasitet fortrengte de eldre miletypene, gropmile og liggmile, som leverandør til de trekullslukende bergverkene. Ikke minst jernverkene var storforbrukere.

            Når milen var reist, ble den både på sidene og på det lett kuppelformede taket dekket med granbar, mose eller lyng innerst, deretter med jord og torv. Milen fremsto nå som en type ovn hvor stokkene glødet til trekull under sparsom, regulert lufttilgang. En vellykket prosess var helt avhengig av svært begrenset tilgang på oksygen. Til en vanlig mile gikk det med 150 m³ ved løst mål og 20-30 m³ jord.

            Milen ble tent ved at kullbrenneren slapp noe brennende materiale ned gjennom tennkanalen som gikk langs midtstolpen og ned til bunnen. Vanlig brenntid ser ut til å ha ligget på mellom to og tre uker. En mile på 150 m³ burde brenne i tre uker for å unngå dårlig, dvs. ikke fullt omdannet kull.

            Så snart hele massen var gjennomglødet og forkullet, ble milen slokket ved tetting av alle trekkhull. Når milen skulle rives, måtte en gå varsomt fram så ennå glødende kull ikke tok full fyr når de kom i friluft. Man tok derfor bare ut små partier av gangen, mens resten forble overdekket.        For å dempe branntilløp var det en fordel om arbeidet kunne foregå i vindstille vær, og så måtte en alltid ha tilgang på vann. Det kunne være langt til vann, kanskje et par hundre meter, og da var det et slit å bære på to fulle vannbøtter for å fylle de to avskjærte tønnene som stod ved milen under rivingen. Dette arbeidet ble derfor kalt ”å gå vassmerr” og var lite prestisjefylt kvinnfolkarbeid når det deltok kvinner i kullarbeidet.

            Til slutt ble kullbunnen finraket for småkull - alt skulle med. Og om du tråkket på en kullbit og knuste den, sies det at det skar det i hjerterota på garvede kullbrennere.^[6]

En vanlig mile med omkrets 27 m produserte 36 lester, dvs. ~70 m³ trekull.^[7]

            Gamle kullbunner er viktige kulturminner som ennå kan ses i terrenget som litt opphøyde, nærmest vegetasjonsfrie sirkelrunde flater på 13-18 meter i diameter, med askerester i marken.

 

Trekullbrenning ≈ kaldrøsting

Likheten mellom trekullbrenning og tradisjonell kaldrøsting av kobbermalm er slående. Begge prosessene foregikk i friluft i store hauger hvor en ”… en sagte og mørk Brand…”, under langtids, døgnkontinuerlig tilsyn ble styrt og vedlikeholdt via trekkanaler langs bakken og dekklag. Det er ikke kjent at denne ’prosessuelle konvergens’ har gitt noen form for overslag i form av arbeidskraftvandring, eller metodisk påvirkning. Men så snakker vi her om to prosesser som hver for seg er solid forankret i århundrelange tradisjoner.

                        Se også kap. 15. Skogen og bergverkene/*Trekull og verksdrift.

*Kullbrenning under jernvinna. Se kap. 13. /*Kullbrenningen

---------------------------------------------------------------------------

Det hendte at kullbrennere rett og slett ble borte i milene, altså brant opp.

 

*Kullbrennerliv

Kullbrenneren sto både for reising og brenning av milen. Når milen var tent, måtte den overvåkes dag og natt. Det fortelles at gamle kullbrennere trente seg opp til å være våkne under hele prosessen – de første nettene var verst. Var det en stor mile med lang brenntid, hadde kullbrenneren ofte med seg en såkalt ”medligger”, som hjalp til med arbeidet. Det var ikke uvanlig at en datter var medligger for faren sin.

            Kullbrenneren måtte hele tiden passe på at milen hadde optimale brennforhold; forbrenningen, eller rettere glødingen, skulle foregå jevnt over hele milen og hverken gå for fort eller for langsomt, og det måtte fremfor alt ikke oppstå branner i milen. Med sitt spett eller sin spesielle, store mileklubbe inspiserte han stadig milen for hulrom som hadde oppstått pga. brann i deler av vedmassen. Mindre hulrom kunne han så banke og tette med klubba.

            Fra tid til annen eksploderte gassen som hadde dannet seg inne i milen, slik at dekklaget ble kastet av. Når milen ”slo”, måtte kullbrenneren og medliggeren raskt rykke ut for å hindre at hele milen kom i brann. De stengte trekkanalene i milefoten og kastet snø i åpningen i dekklaget for å dempe varmen. Deretter fylte de ved behov i ved og la på nytt dekklag med jord hvis den ikke var for telefrossen. Et vanskelig og slitsomt arbeid, særlig en mørk vinternatt.

            Ca 10 meter fra milen lå den enkle kullbrennerkoia, vanligvis med form som et omvendt kremmerhus med diameter ca 3,5 m og høyde ca 2 meter. For å unngå innsig av den tunge milegassen (bl.a. med kullmonoksid) burde den helst ligge høyere enn selve milen.

            Mens brenningen pågikk, var det ikke snakk om klesbytte, man lå i arbeidsklærne og bare en person kunne sove av gangen. Ildstedet i koia hadde ofte dårlig trekk da man vanligvis ikke tok bryderiet med å bygge pipe, og det forekom derfor dødsfall pga. kullosforgiftning.^[8] Maten var nokså ensformig. Det berettes at hardgraut og surmelk var basis i kostholdet, dertil sild og poteter og kanskje en fleskebit, men den ble drøyd så lenge som mulig.

            Som vi får inntrykk av, var det et hardt og strevsomt liv i vedskauen, men det var også et liv som ga en frihet og en status som lå litt over vanlig gårdsarbeid. For kullbrenneren var kyndig i et yrke som helst krevde kontakt både med overjordiske og underjordiske.

 

De gode hjelperne

En kullbrenner kunne ha god hjelp av de underjordiske. Hvis en kullbrenner skulle ha sovnet av og milen begynte å brenne, kunne de underjordiske banke på koiedøra for å varsle om dette.

                        Hedmarkingen Erik Rø fra Tolga, som hadde fått slik hjelp, kunne fortelle at de underjordiske tre ganger banket på koiedøren og tre ganger ropte: ”Erik nå må du opp og redde milen din.” Etter å ha fått slukket brannen med lyngtorv og snø, ser han dem gjennom røyken. De var små, svarte menn med toppluer og knebukser som med sine små spader var med i arbeidet. Han vet at hvis de ikke hadde vekket og hjulpet ham, hadde milen brent ned.

Nattprat i skogen

Livet i koiene kunne også ha sine lysere sider. For eksempel hendte det at det kom besøk fra egnens ungjenter som fant det spennende å sitte oppe om natten og prate med de svarte kullbrennerne.

I en strofe fra Ringerike omtales kullbrennere fra Lommedalen slik ^[9]: 

Du Lommedøl, du kølabælj,

som støtt har søkn [arbeidsdag] og inga hælj.

Støtt er du svart og alder’ kvit,

Alltid er du den stygge lik. 

Kullsviertro

Kullbrennerne ble i eldre tid regnet for å ha en noe enkel gudstro. Derav kullsviertro som betegnelse på en blind, kritikkløs tro på autoriteter, læresetninger o.l.. Dette skyldes visstnok at en kullbrenner en gang på spørsmålet om sin tro skal ha gitt et svært klart, men enfoldig svar. Uttrykket finnes med samme betydning også på tysk og fransk.

Så gikk det galt

Arbeidet med å reparere større hull i dekklaget var forbundet med stor fare, og en kunne også risikere å falle ned i uoppdagede, store hull under sitt arbeid på miletaket. Det hendte at kullbrennere rett og slett ble borte i milene, altså brant opp.

                        En fortelling om en slik hendelse går slik: I bærumsmarka i 1828 slo milen til to husmenn. Det så ”reint gæli” ut og brenneren, den 26 år gamle Ola Embretsen Sagåsen, tok seg raskt opp på milen for å utbedre skaden som hadde oppstått. Over 100 år senere blir historien videre fortalt slik: ”Da visste itte med­liggern ordet ta det før’n rauk neri ei fyll [hulrom] så lågan slog høgt opp om’n! Heilt neri datt’n og skreik gjorde’n, veit du.

                        Ja, medliggern flaug tel og skulle gjøra no da, men i det samma slog mila en gong tel og svimeslog hannom så’n vart liggandes oppå milekølln og så nære varmen at hue og ene armen hass hadde brønni ta.

                        Nå kom folk flyendes tel, og en ta dom var’n Simen Burås. Han var au kølabrenner. Han var en fæl fyr, og det fyste’n gjorde, var å ta den huelause medliggern og heva ner ifrå kølln! Deretter fekk’n skikk på mila att og brent’a ferdig. Ja, ta Sagåsmannen var det ittno att, veit du.”^[10]

                        Tragedien var også stor dersom kullbrenneren mistet kontrollen med milen så han ble stående igjen med en askehaug. Under en storm i febru­ar 1734 brant milen til Simen Olsen Reistad i Lier ned, og det ble ingen inntekter for alt arbeidet. Tingvitner bekreftet at Simen ”var geraadet udi største armod og fattigdom”.^[11]

Kvinner selv...

Mannfolkene var ikke alene i kulltrafikken. Var det kvinner med, var det, som nevnt, vanlig at det var de som hentet vann, gikk vassmerr, når milen skulle slukkes. Noen kvinner gjorde seg spesiell bemerket ”Å, je får vel greie denna” sa Kjersti Burås når de riktig store kubbene skulle reises inn i mila. Og så var det Lovise som var medligger for far sin, men som overtok brenningen selv da faren ble syk, og Anne Gørrmyra som drev kullkjøringen like godt som noen kar. Flere kullbunner har navn etter jenter.^[12] 

Hva tjente kullbrennerne på dette? Noe enhetlig svar er ikke mulig å gi. Dertil varierte det økonomiske utbyttet for mye over tid og fra sted til sted. Og fremfor alt er det vanskelig å skrive verdiene inn i vår egen tid.

            Ser vi først på dagslønnen for trekullarbeidet var ikke den mye å skryte av. En undersøkelse viser den må ha vært betyde­lig lavere enn normallønnen for en mannlig løsarbeider. Det beste med arbeidet var at det ga årvisse inntekter.^[13] Ser vi på produksjonen under ett, finner vi med et eksempel fra Bærums verk i 1779 at utbetalingen i gjennomsnitt for hver av verkets 220 bønder var 47 rdl for produksjon og transport av 70 lass. Dette tilsvarte da-verdien av 7-9 kyr.^[14]For å sammenlikne med nå-tall kan vi ta et utgangspunkt i kullprisen i 1870. Prisen pr. lest var da kr 3,20. Etter SSBs konsumprisindeks tilsvarer dette i 2013 214 kr, så de gamle kullbrennere ville nok reagert med vantro hvis de hadde visst at vi kjøper grillkull til en pris som tilsvarer omtrent 3000 kroner pr. lest.

--------------------------------------------------------------------------------------------------

Dom så mer ut som negre enn som østerdøler.

*Kullkjøringen

I det gamle samfunn var det få veier som egnet seg for frakt av trekull med vogn. Kullene ble derfor for det meste fraktet i flettede kullkurver på sleder på vinterføre. Kalde, relativt snøfattige vintre var best, da kunne man enkelt ta seg frem også langs elver, på sjøer og over myrstrekninger. Der det var mulig kunne kullet også fraktes med båter/prammer. Når vær og føreforholdene gjorde transporten vanskelig, f.eks. ved snømangel og mildvær, kunne det hende at verket måtte stoppe smeltingen av mangel på trekull.

            Ved enkelte verk ble kullene mellomlagret i egne kullhus, i seterfjøs o.l.. Det synes allikevel å være mest vanlig å starte kjøringen direkte til verket/smeltehytta så fort som mulig etter at brenningen var ferdig og milen revet. 

 

Alt til sin tid

Det var viktig å ikke være for rask med å laste opp og komme seg av gårde med kullasset. Det fikk Hans Lunden fra Gjerstad erfare en gang i 1870-årene. På veien til verket satte han fra seg lasset med det nybrente trekullet hjemme over natten. Da han kom ut om morgenen, var både kurv, slede og det meste av kullene brent opp!^[15]

30- 50 lass kunne det bli fra hver mile, så det ble mye trafikk på veiene fra milefeltene der milene kunne ligge som ’perler på en snor’ med 2-500 meters avstand mellom. Det ble mindre brøyting for den enkelte av det.

Førstemann til verket!

Noen hadde det ekstra travelt og det forekom kappkjøring for å komme langt fram i køen på verket. For der kunne det bli hektisk i den travleste tiden på vinteren. F.eks. måtte det i denne tiden komme et lass hvert 2.-3. minutt på Bærumsverket hvis verket skulle ta imot de 30.000 kubikkmeterne verket trengte i 1780-årene. Da kunne man inn mot verket se en lang rad av svarte kullass med magre gamper foran.^[16]

Det rådet nok en viss gjensidig mistillit mellom bonde og kullskriver/kullfut når kullene skulle måles ved ankomst, og enkelte uoverensstemmelser var derfor ikke til å unngå så lenge det rådet usikkerhet omkring mål og målemetoder. Dette ble bedre etter at de fleste verkene utover på 1700-tallet tok i bruk det såkalte ”Kongsbergske Tønnemaal”. Ved kgl. res. i 1724 var det bestemt at dette mål ”…skal være 1 ¼ Siælands [sjællandsk] Alen høj og breed i firekandt […] og skal 4re saadanne fulle maal-Tønder utgjøre 1 Læst, som er 12 Tønder.” Omgjort til dekadisk mål blir dette 1,93 m³. Kongsbergmålet ble senere fastsatt som standardmål for kullmålingen i berglovene av 1812 og 1842.^[17]

            For å lette kontrollen og effektivisere leveringen i travle tider var det visstnok vanlig å merke kurver som holdt godkjent mål.

 

Et undermåls-problem

Et problem var at kullene under transport eller omlasting sank med 10-15 %.^[18] For ikke å få trekk

måtte kurvene derfor lesse opp med en topp, en såkalt ”rågå”, slik at verkets målekasse ble full hvis lasset ble kontrollert. Det var ellers et ’triks’ å legge et tau i bunnen av kurven slik at kullene kunne ristes opp og fylle kurven helt til kanten før levering.

For å holde orden på leveringene kunne verkets mann for hver leverandør ha en stokk der han satte et merke for hvert lass han leverte som underlag for oppgjøret. I beregningsgrunnlaget var det vanlig å legge til grunn varierende kjørelengder for de forskjellige leverandørene.

            Etter registrering ble lassene så kjørt opp kjørebrua og tømt i kullhuset som ofte var den største og mest dominerende bygningen på verksområdet. Målekassen kunne også stå inne i kullhuset med løs bunn slik at innholdet kunne tømmes direkte ned i kullhaugene.

Anders Urseth d.e. fra Tolga forteller:^[19] 

”Det va itte store dagpenger dom tente på kølbruket. Det va heller itte no lett arbe, men det va et liv dom førte som va rikt på avveksling og samkvem med folk. Slik rørelse og trafikk som det va da innover Toljebygda, vil det neppe bli mer. Tusen på tusen av lass tå køl og malm gikk det kvar vinter, og strø på strø av folk og gamper rek det ette veia dag og natt. Dom kalla det gjenne for ferda, og veien for ferdesveien. Den masse folk og gamper måtte ha kvilestelle og nattlosji underveis. Folk som budde nere veia, sette derfor opp kjørarstaller. Je minnes ferda, og je minnes også all kjørarstallen, for kølbruket og kjøretrafikken ette veia begynte itte å minke før omkring 1870.”

                        Videre beretter Anders om karene som måtte passe på at gampene deres fikk nok mat og hvile. Klokka 2 om natta var karene oppe og matet hestene, og ved 4-tiden var noen av de ivrigste alt ute på elveisen for å fortsette kjøringen.

                        ”Om våran, da dom var færau mæ den der kjøringen og skull ivej med det siste lasset, sa dom at dom skull oppover [til Røros] og få regnskap. Det vil sei oppgjør for kjøringa om vinteren. Det vart nok itte så mange skillinger å få, for som oftest hadde dom teje proviant på Provianthuset, som mjøl, fisk og salt utover vinteren, så dom hadde itte så mykje å fordre, med lite vart det da. Og tå det vetle dom fekk, måtte det alltids anvendes noe te kjøp av lite brennevin på Lekbuen (Engzelius). Det skulle da vårr en liten avskjedsskål med følgjeskamerater. Men den skåla vart gjenne lite langvarig, den rakk som oftest like frå Sta’a [Røros] og alt hematt. Så skull det vårr en avskjeddram i losjementom, og te slutt gjekk det så vidt at mange vart liggan i kølkorjom og huje og sprelle med bænom. Je tenkje en sånn kur gjorde dom godt, for etter all kol-lorten som hadde lagt seg på dom, trengte dom sagtens en vask både innvendig og utvendig. Vask var det nemlig itte tale om mer enn en snau kattevask kvar syndags­mårrå. Dom så derfor mer ut som negre enn som østerdøler”.