Rekken av stenger i et stangfelt.
’Stangrekke’ kan brukes som betegnelse både på rekken av stenger i dagen (kunstfelt, kjerratfelt, skyssefelt, bremsefelt) og i gruven (pumpefelt, bankefelt). Stengene i drivfeltene (kunstfeltet, kjerratfeltet og pumpefeltet) hadde større dimensjoner enn de øvrige.
Stengene i kunst- og kjerratfeltet kunne lenkes sammen på to måter, ved skjøting og ved kobling med spesielle jernbeslag på stengenes ender.
Skjøting (lagting) skjedde ved at det på begge de motgående stangender ble innarbeidet et lengre, gjensidig tilpasset, sagtann-profilert parti som ved skjøtingen ble innpasset i hverandre og låst sammen med flere jernringer og gjennomgående bolter. Skjøting kunne bare brukes der feltet kunne følge en rett linje.
Kobling ble brukt når det ble satt inn grove svinger ved brudd (retningsendring), som første og siste svinge i feltet, eller for å styrke feltet.
Kobling krevde jernbeslag både på stangenden som skulle påkobles svingen og på svingen. På stangenden ble det tredd på og boltet fast et stemmegaffelformet jernbeslag, kalt stangjern, med et øye påsveiset tuppen på en kort forlenger ut fra bunnen av gaffelen. Svingen ble beslått med et såkalt vangjern som ble boltet fast innvendig i en utskåret åpning (kjeft) på svingens ende. Stangen og svingen ble så koblet sammen med en gjennomgående bolt som gikk gjennom treverket i svingen, et boltehull i vangjernet og øyet på stangjernet.
Bygget på noen spredte opplysninger synes det som om også øvrige felt i dagen, ble skjøtt/koblet som beskrevet ovenfor, mens det i sjakten ble brukt såkalte stangjernshemper ved brudd, ellers trolig skjøting.
Stengene kunne være skårne eller runde.
Et stangfelt kunne ha en eller to s. Dobbelt s. synes å ha vært det vanligste (i dagen) og var det mest effektive, særlig for vannlensingen, hvor det dobbelte stangfeltet kunne kobles til et fullkors ved sjaktåpningen til drift av to pumpefelt i sjakten. Stengene i et dobbelt stangfelt var koblet til hver sin ende av lange, vertikalt stående svinger som var opplagret på midten på langsgående stag som igjen hvilte på bukker. Enkle stangfelt var koblet til en halvsvinge som var opplagret i enden. Halsvinger ble bl.a. alltid brukt til føring av sjakt-feltene (pumpefelt, bankefelt). Feltstengene lå i utskjærte åpninger (kjefter) på enden av svingarmene hvor de beveget seg rundt gjennomgående bolter.
Uskiftning av stenger, pga av brudd eller vedlikehold, var et krevende og farlig arbeide hvor 10-12 mann kunne slite i 2-3 timer med å bende sammen stangfeltet med tømmerstokker.
Ved Kongsberg Sølvverk fikk man i 1785 et effektivt hjelpemiddel i dette arbeidet, en slags strekkskrue som trakk feltet sammen slik at arbeidet kunne gjøres av to mann på en time. For nærmere detaljer, se oppslaget.