Stangjernshammer

1. Vannhjulsdrevet maskineri for grovsmiing av fersket råjern før videre behandling (se herdfersking), evt. også for avsluttende uthamring til stangjern (tyskfersking) . Behandlingen tjente til å befri jernet for slagg, endre jernets struktur og gi det en form; 2. betegnelse på hele smia med hammere, herder og hele det tilhørende byggverket som tjente til stangjernstilvirkningen.

 

 Ad 1. S. var den største av de mekaniske hammerinnretninger, og var bygget av forskjellig grovdimensjonert tømmer, hvorav den største enkeltdelen var den såkalte drummen på ca 11 meter som lå over selve hammeren og forenet to vertikale søyler som var solid forankret med innfelling og bolter i et fundament av grovt tømmer. Dette for å stabilisere s. under den store belastningen som hammerslagene utsatte konstruksjonen for, og for å lede vibrasjonene vekk fra selve hammeren.

            Selve hammeren besto av et stort hammerhode av jern montert på enden av en grov stokk. Hodet kunne veie fra 400-1000 kg - stordimensjonerte emner som stålkanoner krevde store hammerhoder for å bli helt gjennomsmidd. Hammerhodet slo mot en kraftig ambolt, som kunne ha spor både til flatjern og til rund- eller boltejern. Ofte hadde man en dobbelt­hammer for å kunne tilfredsstille forskjellige behov.

            Hammerskaftet var bevegelig opphengt i de såkalte standsøylene og lå parallelt med den forlengede vannhjulakselen som hadde påsatt løftearmer. Hammeren ble så vekselvis løftet og sluppet av knastene når hjulet dreide. Dette gav en relativt langsom drift, gjerne fire løft pr runde, eller omtrent ett slag i sekundet. (En spikerhammer kunne til sammenlikning slå opptil seks slag i sekundet[1]).

            Viktig for hammerens funksjonalitet var trykkeren. Det var en kraftig fjærende trestokk, helst av bjerk, som lå over hammerskaftet og ble presset opp i siste del av stangjernshammerens løft. Trykkeren hadde tre funksjoner: Den bremser hammerens oppadgående bevegelse og forhindrer at den ødelegger hammerkonstruksjonen; energien i løftet omdannes til potensiell energi (som i en opptrukket fjær) som gir økt kraft i slaget mot ambolten; hammeren kan gå fortere når skaftets slaglengde forkortes. S. var den eneste hammertype som arbeidet med trykker.

            Jernet var glødende når det ble lagt under hammeren, og ble utsmidd i ønsket tykkelse ved å variere vannpådraget på hjulet.  

            For ytterligere konstruksjonsdetaljer, se: trykker, labro, drumstolpe, hjertetre, standsøyle, hylster og dyne.

 

Ad 2. Av mangel på norske kilder skal her gjengis en svensk beskrivelse av en 1800-talls s.[2]: Hammerbygningen var en rektangulær bygning murt av naturstein eller slaggtegl. Hadde den to herder, var den omtrent 17x11 m. Herdene ble plassert på langveggen der det var størst plass, og slik at ikke smedene gikk i veien for hverandre under arbeidet. På grunn av brannfaren var taksperrene helst av jern og takbekledningen av jernplater. I gulvet var en ’kum’ fylt med vann der kullene ble tømt i for å befri dem for stein og andre urenheter før de ble lagt i herden. Ildskinnet fra herdene, forsterket med noen fakler, var den eneste belysningen.  

                        Arbeidsmiljøet i hammersmia var etter moderne begreper nærmest uutholdelig: Det var minst mulig lys for bedre å kunne vurdere flammene og lyset fra smeltinga i herden, alt var svart av sot, slagget sprutet etter hvert hammerslag, og det var et øredøvende leven som kunne høres lange veier når storhammeren gikk med sine veldige slag - det er ikke til å undres over at noen av arbeiderne raskt mistet hørselen. 

            De som arbeidet ved hammerne måtte være uhyre sterke, arbeidet krevde stor presisjon og manuell dyktighet og bygget på en lang erfaringskunnskap som ofte gikk i arv fra far til sønn.

 

En ’hammer’ kunne også ha andre typer hammere enn stangjernshammeren, se hammerverk.

 

Varia:

- Hammersmedenes imponerende teknikk og uforferdede omgang med store, tunge og varme gjenstander gjorde inntrykk på besøkende. En av dem var unggutten, den senere dikter og professor Andreas Munch, som etter et besøk på Næs Jernverk i 1823 skriver: ”…med rædselblandet Beundring saae jeg, hvorledes de flittige og modige Smede med Hænderne ofte kun en Tomme fra Ambolten stak det glødende Jern ind under det vældige Hammerhoved, vendte og drejede Jernstangen for hvert Slag, medens Gnisterne sprudede som Ildregn vidt omkring.”[3]