Tyskfersking

                     

Tyskfersking/tysk-fersking/tysksmiing/tysk-smiing/tysksmide/tydsk smidde/den tyske metode/ 

 

Ferskingsmetode der prosessutstyret besto av én herd (smeltekar) som ble brukt både til smelting og fersking av råjernet og til oppvarming av utbankede stangjernsemner, og én fallhammer til utbanking av fersket jern (smelte) og endelig utbanking av emnene (smeltestykkene) til stangjern (rekking). (Se også fersking, herdfersking og tyskherd).

 

Ifølge en svensk kilde foregikk t. på følgende måte[1]: Til hver ferskesekvens ble det fersket omtrent 130 kg råjernsbiter som ble lagt i den oppfyrte herden (se tyskherd) og smeltet ned sammen med trekull. Alt etter det nedsmeltede råjernets ferskningsgrad ble det bearbeidet mer eller mindre intensivt av smeden i herden slik at det kom i livlig kontakt med det glødende kullet og det oksygenrike slagget som dannet seg. Gjennom smedens arbeid dannet det seg små halvsmeltede klumper av jern  (fersker) som smeden samlet til en stor klump. Blesten ble slått  av og jernklumpen ble avkjølt noe før den igjen ble oppvarmt med nye, friske kull for ytterligere reduksjon av jernets kull- og slagginnhold. Jernet samlet seg til slutt på herdbunnen i et stykke, kalt smelte, på et underlag av smeltet slagg. Smelten som nå veide ca 100 kg ble løftet ut av herden med grove, langskaftede tenger og lagt under en stor fallhammer drevet av et vannhjul (se stangjernshammer). Der ble den slått sammen, dels for å befris for gjenværende slagg, dels for å få en rektangulær form. Med en kraftig stålkniv som hammeren slo på, ble smelten hugget opp i fire til fem biter (smeltestykker) som ble lagt tilbake i herden for å oppvarmes før de gikk tilbake til hammeren for å bli banket ut til stenger (stangjern). Smeden foresto arbeidet både ved herden og ved hammeren.

            Ved Næs jernverk (Tvedestrand) oppgis ukesproduksjonen i slutten av 1820-årene til (omregnet) ~5, 8 tonn ved to hammere, dvs. en dagsproduksjon pr hammer på ~ 486 kg.[2]

            T. kan generelt beskrives som en tidkrevende metode med et stort forbruk av trekull, men med et godt stangjern som resultat.

            T. kom sannsynligvis til Norge med tyske bergmenn som deltok med sin fagkunnskap ved etableringen av de norske jernverkene på 1600-tallet, og var nærmest enerådende i Norge frem til 1840-årene da trolig de fleste verkene gikk over til fersking etter den engelske lancashiremetoden