Kobbermalm

Kobbermalm/kobbererts

 

Bergart med nok kobbermineraler til økonomisk lønnsom produksjon av metallisk kobber.

 

K. er svært utbredt i Norge. I større utstrekning enn noen annen malm finnes den spredt innen alle malmførende formasjoner i forbindelse med de fleste eruptivbergarter. De betydeligste kobberforråd i vårt land finnes i de kaledonske svovelkisforekomster. Gehalten i disse forekomster varierer fra 0 til 4 %, lokalt ennå mer.[1]

            Den økonomisk viktigste k. er kobberkis med formel CuFeS2. Den inne­holder i ren tilstand 34,5 % kobber, men er vanligvis sterkt oppblandet med store innslag av svovelkis og bergart slik at den ble regnet som god malm hvis den i oppredet tilstand[2] holdt 5 % Cu.[3] Foruten bergart inneholder svovelkisrik k. derfor først og fremst svovel, deretter jern og så kobber.

            Kobberkis var det viktigste mineralet for kobberindustrien i vår betydeligste kobberprovins i Midt-Norge med verk som Røros kobberverk, Folldal verk, Løkken verk og Selbu kobberverk som de betydeligste. Også Vigsnes kobberverk på Karmøy og Sulitjelmaverket hadde kobberkis som reservegrunnlag for sin kobberproduksjon.

            En annen viktig malmgruppe er de svovelfattige, men kobberrike hydrotermale malmer (se hydrotermal dannelse) med sulfidiske mineraler som, foruten noe kobberkis, omfatter bornitt/broket kobber (Cu5FeS4) og kobberglans (Cu2S med 80 % kobber). Hydrotermale gangforekomster har gitt grunnlag for en rekke mindre kobberverk sønnafjells, spesielt i Telemark (Moisesberg kobberverk, Åmdal kobberverk, Gulnes kobberverk), men også i Oslo (Gothalfs kobberverk i Groruddalen) og i Sogn (Årdal kobberverk).

            I tillegg til de nevnte k. kan tilføyes at alle våre nikkelforekomster fører kobber, som regel ½ til 1/3 av nikkelmengden. Flere av dem har derfor gitt betydelige bidrag til norsk kobberproduksjonen. Flåt-gruvene (Evjeverket),og Hosanger nikkelverk (ved Bergen) har således levert kobberrik nikkelmalm til Falconbridge nikkelverk (nå Xastra) i Kristiansand, og gitt grunnlag for produksjon av mange tusen tonn kobber. Også ved Skjækerdalen nikkelverk i Verdalen (1876-1894) ble det i driftsperioden levert en rik nikkelstein med innhold ca 120 tonn kobber og 240 tonn nikkel.[4]

            Gedigent kobber finnes i små mengder i Norge, bl.a. ved Dalen (Telemark) og Årdal (Sogn). Store forekomster finnes ved Lake Superior (USA) og i Bolivia.

            Oksidiske kobbermalmer med rødkobbererts/kupritt (Cu2O) og malakitt (Cu2CO3(OH)2) har ikke spilt noen rolle i norsk kobberindustri. Forekomster i Lyon, Cornwall, Sibir, Ural.

            Til slutt kan nevnes den spesielle kobberskifer (sedimentær k.) som har gitt grunnlag for en betydelig kobberutvinning i Polen og Tyskland (Mansfeld/Harz).

 

Varia:

- Ved siden av kobberkis har de vulkansk-sedimentære malmer som kobberkisen tilhører, ofte store og massive innslag av svovelkis (FeS2) samt forekomster av sulfidmineraler som magnetkis/brunkis (FeS), sinkblende (ZnS) og enkelte steder mindre mengder cubanitt (CuFe2S3), bl.a. påvist i Sulitjelma.

 

- Det har vært stilt spørsmål ved om forskjeller i det malmgeologiske grunnlaget i de midtnorske og de sydnorske forekomstene, som i Telemark, har hatt betydning for metallurgien, spesielt omfanget av røstingen.[5] Fra Årdalsverket i Sogn (1702-1734) er det kjent at primærforekomsten, såkalt "lazurertz" med bornitt og kobberglans, var så svovelfattig at den etter oppredning gikk direkte til skjærsteinsmelting uten kaldrøsting.[6] Noe liknende kan ha skjedd i Telemark. Også det sterke innslag av kvarts i malmen bidro til smelteproblemene og en samtidig (Telemark, 1546) klaget på mangel på flussmidler og gode slagger.[7] Også ved Årdalsverket ga mangel på flussmidler smelteproblemer, først og fremst ved skjærsteinsmeltingen. Løsningen for Årdalsverket ble bl.a. å hente svovelholdige stoffer som kobberkis og slagg fra det nedlagte Lilledal kobberverk i Kvinnherad.[8]

 

- Fra Åmdalsverket gis det opplysning om at kobberkisen der opptrådte i nokså store klumper slik at malmen (fri for svovelkis og magnetkis) kunne oppredes (se oppredning) fra 1,4 % Cu i utbrutt malm til middelgehalt 22 % i den malm som gikk til smelting.[9]

 

- De hydrotermale k. har hatt forholdsvis betydelige innhold av sølv, noe som har gitt opptil 1 % Ag i svartkobberet eller 10 kg/tonn kobber.[10] Enkelte verk, som Gulnes, ser ut til å ha hatt høyere inntekter av sølvet enn av kobberet.[11] Ved Årdalsverket forsøkte man seg på gullutvinning, dog uten å lykkes.

 

- Også de store leiesteder i Portugal og Syd-Spania (Rio Tinto) er drevet på kobberkis. Gruvedrift er her kjent helt tilbake til romertiden. Andre gamle gruver basert på denne malmtypen er Stora Kopparberget i Falun og Rammelsberg i Tyskland. 

 

- Med moderne metoder kan en økonomisk interessant kobbermalm i dag holde helt ned mot 0,5 % Cu, mens interessant malm under femtrinnsprosessen helst ikke måtte holde under 3 %. På Røros ble slik malm kalt tvilsmalm og ofte bare lagt til side.

 

 

 

 

Fotnoter

1. Foslie 1925:40.
2. For kobbermalmene besto oppredningen vanligvis kun av pukking og håndsjeiding.
3. En regnet f.eks. at hovedmassen av den malm som gikk til smelting ved Røros og Sulitjelma holdt 5 % Cu eller litt over. (Brøgger og Vogt 1894:12). Den var da oppredet til omtrent 3 x gehalten i den utbrutte bergmasse. (Vogt 1895 (317):104,112), dvs at ubehandlet gruvemalm holdt noe i underkant av 2 %. Dette stemmer godt med opplysningen om at man i dag regner 2 % for en vanlig kobbergehalt i norske kisforekomster. (Juve 1988:10).
4. Vogt 1904 (487):1.
5. Berg 2006(287):177.
6. Johannessen 1983:70.
7. Berg op.cit:177. Slagg ble ofte brukt som flussmiddel.
8. Johannesen op.cit:70.
9. Vogt 1895 (576):109. Vogt tilføyer: ”Saa rige gjennemsnitsgehalter hører dog ved kobberkis­gruberne til de største sjeldenheder, idet kobberkisen næsten altid til en vis grad er opblandet med et eller andet tungt mineral, specielt med svovlkis og magnetkis, hvilke man ikke med fordel kan bortskille ad mekanisk vei.”
10. Til sammenlikning kan nevnes at sølvinnholdet i garkobber/råkobber ved Røros er oppgitt til 0,03 % (300g/tonn) (Ingvaldsen 1989:70), og ved Sulitjelma 0,05 % (500 g/tonn) (Hagen1955. Upag.). Også den kobberkisrike malmen i Sverige inneholdt lite sølv. Analyser fra 1800-talllet gav dels negative utslag, dels ubetydelige verdier i garkobber, maks. 0,1 % sølv (1 kg/tonn) (Lindroth 1955:323).
11. Espelund 1997:131.

Preform Administrasjon   Preform by Dbate