Haspelknekt

Haspelknekt/haspelknegt (ty. Haspelknecht)

Arbeider som heiste opp stein og vann fra gruven med håndvinne (se haspel).

De flest h. var unge gutter. For mange var arbeidet ved haspelen deres første møte med gruvearbeidet, senere gikk mange over i annet gruvearbeid.

Arbeidet var tungt og ensformig og besto i å dra sveiven (haspelhornet) og tømme tønnene (kyblene) når de kom opp på hengbenken. Vanligvis var det mer enn én h. som arbeidet ved samme haspel. Det vanlige synes å ha vært en på hver sveiv, men det forekom også to. Ifølge tyske undersøkelser var tomanns-hasplene de relativt sett mest effekltive, fire mann ved samme haspel ga dårligere utnyttelse av den enkeltes kraftpotensiale.^[1]

            Arbeidsytelsen ved haspelen varierte naturlig nok en del. Først og fremst skyldtes dette den enkelte h. s muskelstyrke, kroppsvekt og utholdenhet, men også forholdet mellom haspelens utforming og den enkelte arbeiders kroppslengde hadde betydning. Her spilte både haspelhornets svingradius og høyden på haspelstøttene en rolle. Det er f.eks. beregnet at for optimal utnyttelse av kroppens kraftpotensial skulle haspelstøttenes høyde være 60 % av h.s kroppshøyde. På samme måte er det beregnet at optimal ytelse oppnås når grepet på sveiven ikke går over skuldrene på det høyeste og ikke under knærne på det laveste.^[2] Da dette arbeidet var preget av at mange jobbet ved samme h. grunnet skiftarbeid og andre forhold, inntraff den ønskede proporsjonalitet mellom menneske og maskin bare nå og da, med varierende ytelse som følge.

            Da det var nødvendig med stadige, korte pauser er det anslått at effektiv arbeidstid i et 12-timers sjikt lå på rundt 8 timer.^[3]

            Produktiviteten i haspelarbeidet var lett å målsette, og det var derfor vanlig med akkordarbeid. Her kan som eksempel refereres til en saksisk akkordavtale som fastsatte at det i et åtte-timerssjikt skulle heises 120 kybler, fra 40 meters dyp.^[4],[5]