Fyrhauer

Fyrhauer/fyrheuer/fyrheier/fyrarbeider/fyrhoggar

Fagarbeider som foresto arbeidet med fyrsettingen.

Arbeidsmomenter:

- Sørge for at det er tilstrekkelig med ved på arbeidsstedet;

- med sitt håndverktøy slå ned alt løst berg etter siste fyrsetting;

- skille malm og gråberg så langt mulig og besørge oppsamling og borttransportering (lasting) av bergmassen;

- slå ut skram med hammer og bergsjern før fyrsetting (når det var kombinasjonsdrift kaldkiling/fyrsetting);

- dekke til sølvårer med leire før bålet tennes (Kongsberg Sælvverk);

- fjerne vann fra arbeidsstedet slik at ikke fyren hindres;

- sette fyren større eller mindre, med grov eller kløyvd ved, liggende eller stående, en eller to høyder, alt etter forholdene og f.s vurdering bl.a. av fjellets egenskaper og erfaringer fra fyrsettingen i den aktuelle driften;

- tenne fyren;

- passe fyren og påse at den brant som den skulle;

- så langt mulig dra ned løsnet berg med lange stenger mens fyring pågikk (når det ble drevet med fyr på fyr);

- påse at sålen hadde passende stigning, og at driften holdt den bestemte bredde og høyde;

- hugge ved når det var ledig tid.

Momentlisten gir en grov oversikt over et komprimert forløp, f.eks. vil skrammingen kunne gå over flere dager. Som indikert vil noen momenter også være avhengig av hvilken teknikk som ble brukt, kombinasjonsdrift eller fyr på fyr. F. kan også ha hatt mer eller mindre hjelp i sitt arbeid. Mest nærliggende er det her å tenke på logistikken rundt arbeidet på fyrstedet, tiltransportering av ved og borttransportering av masse^[1]. Kanskje har også arbeidsmomentet skramhugging enkelte ganger vært utført av egne fagarbeidere slik man kjenner fra kontinentet. Særlig i de tider (15- og 1600-tallet) da kaldkilingen hadde en bredere plass i brytningsarbeidet, er en slik todeling sannsynlig. Eller kanskje det var slik at fyringen da var en del av skramhuggerens oppgave.

Se oppslagene fyrsetting og fyr på fyr for ytterligere opplysninger.

Arbeidsmiljø. F. hadde et utsatt arbeid preget av varme, brann- og steinstøv og plutselige vekslinger mellom hete og trekk. Varmen fra bålet/bålene gjorde at temperaturen kunne komme opp i over 70° C etter fyrsetting og sjelden var under 50° C på arbeidsplassen. Helt borte ved skrammen (endeflaten det ble brutt på) kunne det komme opp i 100° C. Ekstra ille var det når luften i tillegg var fylt med vanndamp fra vanntilsig der bålet brant. Direkte farlig var den fryktede stank som kunne danne seg etter fyrsettingen når ventilasjonen var dårlig. Stanken inneholdt antakelig karbondioksid, karbonmonoksid og forskjellige nitrøse, eventuelt arsenikkholdige og/eller andre gasser som ble frigjort fra bergmassen ved oppvarmingen. Den kunne holde seg i gruva i dagevis, ja i uker og være livsfarlig for arbeiderne. Dødsårsaken var vel som regel oksygenmangel.^[2]

Et annet faremoment var at det kunne springe større og mindre steinflak fra tak og vegger både under oppvarming og avkjøling.

Ofte foregikk arbeidet i trange gruverom som ga slitsomme arbeidsstillinger og dårlig armslag f.eks. for føring av hammer og bergsjern.

I det daglige var det først og fremst de høye temperaturene som var plagsomme mens støvet og de stadige brå temperaturvekslingene kunne føre til lungesykdommer, hhv gikt. Normaltemperatur i mange gruver er rundt 5° C.

”Fyr på fyr”- arbeidet synes å ha vært særlig slitsomt med setting av fyr, nedriving av glødende stein med håndredskaper mens den ennå er sprø, bortraking av vedrester og setting av ny fyr. Og kanskje skulle det utføres arbeid med uttransportering av masse, og etterfylling av ved mens ilden brant. Haueren fortsatte slik så lenge han orket, i et sjikt ble det vanligvis satt 4-5 fyrer.

Ved Kongsberg Sølvverk hvor fyrsettingen var drevet i størst målestokk, ble det fra 1840-årene  og utover gjennomført en rekke tiltak for å bedre ventilasjonen ved fyrsettingen, bl.a. ble det bygget murskjermer foran fyrstedene. Disse bevirket bedre trekk som kunne avkjøle fyrstedet, samtidig som f. under pauser kunne trekke frisk luft utenfor skjermen. Mer generelt var det av avgjørende betydning for arbeidsforholdene at det i disse årene ble anlagt et stort system av horisontale og vertikale trekkanaler i gruvene; se artikkelen fyrsetting for videre informasjon.

Yrkesbetegnelsen ’fyrhauer’ er ikke funnet på tysk eller i svensk, og bare ved få verk, utenom Kongsberg Sølvverk, i Norge. Det kan derfor tyde på at betegnelsen har oppstått på Kongsberg. I så fall sier det vel noe om den posisjon fyrsettingen hadde ved dette verket.

Varia:

- Om f. fortelles det: "Arbeiderne gik nesten nøkne paa arbeidsstedet og brukte, liksom gladiatorene, et knivlignende træstykke til at stryge sveden av sig med. Fyrhauerne blev rheumatiske og kuldskjære. De maatte faa egne rum i barakkerne, og der gaar sagn om den fabelagtige temperatur de holdt i sine værelser."^[3] Og berglege Henrik Rosted som virket på Kongsberg 1792-1802 skriver: Det er nesten utrolig hva en arbeider må tåle av hete i et så trangt rom, hvor luften er så tynn at han knapt kan puste. Han må derfor av og til gå ut for å trekke frisk luft, og drypper da slik av svette, at han ser ut som han nettopp var trukket opp av vannet. I denne forfatning, hvor han er naken utenom buksene, iler han som regel til et vann for å slukke sin brennende tørst.^[4]

- Ved KS finnes en inskripsjon, kalt ”Dødsannonsen” som er hogd inn i fjellet til minne om to arbeidere som i 1794 døde i stanken etter fyrsetting i den lange Underbergstollen.

De arbeidet i stollens lengste og vanskeligste strekning på 630 m. Som regel stanset trekken etter 200-300 m i slike stoller.^[5]