Utluting

DELPUBLISERING. Artikkelen kompletteres senere.

Denne artikkelen er hovedsakelig orientert mot forholdene ved kobberverkene.

Utluting/utlutning/luting/lakning

Kjemiteknisk prosess hvor en eller flere komponenter i et fast stoff bringes over i en oppløsning av lut, vann eller annen væske.

KOBBERFREMSTILLING

I kobbermetallurgien inngår u. tradisjonelt som et våtveismoment i en flerleddet prosess som begynner med røsting og avsluttes med felling og videre pyrometallurgisk behandling av det utlutede gods.

Røstingen kunne være sulfatiserende (kobbersulfid omdannes til vannoppløselig kobbersulfat, CuSO₄, ved langsom og svak røsting), eller klorerende (kobberet overføres til vannoppløselig kobberklorid, CuCl₂, etter at finknust kobbermalm er blandet med salt før røsting).

Etter u. av kobbersulfatet, hhv. kobberkloridet, får man såkalt sementvann hvor kobberet felles ut på jern som legges i løsningen. U. foregår gjerne i vann tilsatt noe svovelsyre. Det utfelt kobber ble kalt sementkobber med et kobberinnhold på 50-80 % og gikk til videre smeltemetallurgisk behandling. 

Ved den såkalte Sindings metode inngikk u. i en spesiell metallurgi hvor et hovedmoment i prosessen var omdanning av utlutet kobbersulfat til uoppløselig kobbersulfid som kunne gå til regulær metallurgisk behandling.

Opparbeiding på kobber med bruk av u. har først og fremst vært anvendt på kobberfattige malmer.

I naturen foregår hele tiden u. ved at kobbermalm kommer i kontakt med gruvevann eller nedbør. For å unngå slikt ukontrollert kobbertap ble røstene gjerne overdekket, enten med tak, eller med dekklag^[1].

Kobberutvinning basert på våtveismetoder med u. har vært marginalt anvendt på noen få steder som Kvikne og i Tydal. I tillegg kommer anvendelse av Sindings metode ved Folldals-verket, nordgruvene under Røros-verket og ved Killingdal gruver NNØ for Røros.

På 1900-tallet ble u. satt inn i en helt ny sammenheng i forbindelse med kisforedlingen. Residuet etter røsting, den såkalte kisavbrannen innholdt alle metaller som opprinnelig fantes i kisen (jern, kobber, sink, sølv m.fl.). Bl.a. kobberet ble utvunnet ved ny (klorerende) røsting og u. av avbrannen.

U. brukes også for proberingsformål, se probering. I dag skjer den kvantitative probering (undersøkelse av mengdeforholdene, f.eks. av kobber, i en prøve) for det meste elektrolytisk etter u. av prøvegodset i forskjellige oppløsninger.

Varia:

- Den største satsingen på våtveis kobberutvinning ser ut til å ha funnet sted ved Kvikneverket hvor et såkalt presipitasjonsverk etter forbilde av det store Herrengrund i Ungarn, var i drift i 1720- og 1730-årene. Anlegget bestod av et mindre hus med et antall sumper på rad etter hverandre. Vann fra en nærliggende haug kisavfall, og ikke gruvevann, var råstoff for produksjonen som årlig lå på rundt 2 tonn sementkobber.^[2]

Det kan også nevnes at det rundt århundreskiftet 1900 ble det utvunnet 10 tonn sementkobber med 50-70 % Cu fra gruvevannet som man pumpet opp fra gruvene på Løkken. Noe av dette vannet hadde stått i over 100 år. For å utvinne kobberinnholdet lot man gruvevannet passere kar og renner fylt med jernskrap^[3].

- Bare fantasien setter grenser for anslag på verdens samlede kobbertap som følge av naturlig u.. Et par tall kan gi en viss forestilling. Tidligere nevnte Sinding fikk inspirasjonen til sitt arbeid med "Sindings prosess" etter et besøk ved Folldals-verket i august 1848. Det regnet sterkt ved hans besøk og han ble da oppmerksom på den sterke avrenning av kobbersulfatholdig vann fra de gamle skrovhaugene. Han beregnet at kobbermengden i dette vannet motsvarte ca 2,5 tonn pr døgn.^[4]

Og for det syd-spanske Huelva-området som trolig har verdens største reserver av kobberkis, er det gjort omfattende beregninger som konkluderer med at Rio-Tinto elva hadde tilført havet utenfor 70-80.000 tonn kobber i oppløst tilstand i perioden etter Romerrikets fall og frem til midten av 1800-tallet.^[5]