DELPUBLISERING
Artikkelen kompletteres senere.
Her omtales hovedsakelig forholdene i kobberindustrien.
KOBBERINDUSTRIEN
Steinkull har spilt en marginal rolle som fyringsmasse i norsk kobberindustri. Det første verk med regulær s., var Kåfjordverket i Alta. Etter at verket hadde vært drevet noen år fra 1826 med eksport av malm som gikk til s. i England, ble det i 1838 anlagt egen hytte i Alta som ble drevet med importert steinkull. S. i flammeovn er kjent fra Leren Valseværk (Trondheim) i 1840,-50 og -60-årene, da til hammergaring av kobber til bruk ved verkets produksjon av kobberplater. Muligvis ble det også brukt steinkull til flammeovnsgaringen ved den nyanlagte Seterå hytte under Tydalsverket i 1860-årene.
Før dette kjenner vi til et par mindre, mislykkede forsøk på s. i 1720- og -30-årene på Smøla og i Årdal. Smelting med mineralsk brensel var på det tidspunkt å regne som en ikke helt etablert teknologi, heller ikke i England.
S. i flammeovn synes å ha oppstått i Wales på slutten av 1600-tallet, og blir i tysk litteratur omtalt som "den engelske prosess" i motsetning til "den tyske sjaktovnprosess". Med unntak for Leren og Tydalsverket, sto det symptomatisk nok, helt eller delvis, engelske interesser bak tiltakene nevnt ovenfor. Kåfjordverket var et heleid engelsk gruveforetak.
Steinkull er et utmerket brensel for flammeovner da det er sterkt flammegivende, og har, så langt vi kjenner til, bare vært anvendt i slike ovner i Norge.
Flammeovnsmelting, både med og uten bruk av steinkull, har en del fordeler fremfor smelting i sjaktovn. Bl.a. går ovnen nærmest på all slags brensel, og er heller ikke avhengig av fossekraft til drift av blåsebelger. Det er derfor typisk at alle de nevnte verkene lå i områder med en problematisk forsyningssituasjon for trekull. På øya Smøla manglet det også vannløp til drift av vannhjul og blåsebelger.
Den tidlige 1700-talls satsingen på engelsk spissteknologi på Smøla og i Årdal kan knapt betegnes som noe mer enn kuriøse og episodiske innslag i norsk bergverkshistorie, se Varia nedenfor. Det er imidlertid et signal om noe som skal komme. Utenlandske investorer, bruk av importert mineralsk brennstoff og malmeksport blir fremherskende utviklingstrekk ved norsk bergverksdrift utover på 1800-tallet.
Varia:
- Flammeovnsprosjektet på Smøla ble drevet fram av den (over)optimistiske og driftige bergverksspekulanten Nils Josten. Smøla-prosjektet synes å ha vært hans hovedforetagende. I en rapport skrevet av to engelske sakkyndige heter det at her skulle det bli jobb for 500 mann i 500 år, og ennå ville det være kobber igjen. Engelske forretningsmenn investerte i Jostens gruveforetak og det ble satt i gang forsøksvirksomhet med de nye smeltemetodene. Smeltingen med importert steinkull gikk imidlertid dårlig. Det ble for varmt så ovnene sprakk.
Josten som var i stadig pengemangel pga Smøla-prosjektet og andre uheldige foretagender han var involvert i, endte sine dager i gjeldsfengsel.
- I Årdal ble forsøkene drevet i regi av en gruppe engelske gruvespekulanter som leide verket av kongen som eide det. De engelske forpakterne hadde store forhåpninger til implementeringen av den store metallurgiske innovasjon i England. De tyske tradisjoner ved verket ble utfordret, alt skulle gjøres på engelsk manér for å få et godt resultat. Flammeovnen ble bygget av engelske arbeidere med engelsk murstein, leire og sand som skulle være særlig varmebestandig. De satset også på eksport av malm til England.
Virksomheten rundt smelteprosjektet var gjenstand for mye hemmelighold. Den norske inspektøren ved verket, Johan Dahl, klaget over at prøvesmeltingene ble holdt hemmelig, og at han sjelden slapp inn i hytta. Han måtte derfor arbeide som detektiv. Han snek seg rundt, prøvde å fritte ut arbeiderne, og måtte av og til spille "taabelig".
Grunnen til hemmeligholdet var at smeltingen gikk dårlig. Metoden viste seg ubrukelig på den tungtsmeltelige malmen i Årdal. Ved en prøvesmelting stod flammen et par meter over skorsteinen selv om det ikke ble brukt belger og bare lite kull.
Selv om smeltingen gikk dårlig på den "fyrfaste" norske malmen, vakte forsøkene oppsikt i samtiden. Var det funnet en ny smeltemetode som kunne redusere bergverkenes store forbruk av skog? Rentekammeret, Overbergamtet og folk i bergverksmiljøet fulgte spent med, og i 1734 kom det til og med besøk fra Stora Kopparberget i Sverige. Det vesle Årdals-verket var en stakket stund i fokus for "alles" interesse i bergmannsverdenen. Det hele endte imidlertid med knall og fall. Lederen for den engelske gruppen, Hellewell, rømte i juli 1734. På veien over Årdalsvannet møtte han og noen andre engelskmenn inspektør Dahl som forholdt ham at han hadde reiseforbud. Engelskmennene var imidlertid væpnet med skarpt og reiste "med force".
De mislykkede smelteforsøkene ble gjenstand for flere offentlige undersøkelser. En prøvesmelting foretatt av en kommisjon i 1734 viste at verdien av det kobber som ble produsert, ikke engang dekket utgiftene til det forbrukte steinkull. Hele metoden ble karakterisert som "barnaktig".
- I slutten av 1730-årene ble det av lederne for den oppnevnte forstkommisjonen, brødrene von Langen, foreslått at bergverkene, for å spare skogen, skulle bruke steinkull i stedet for trekull. Dette viste seg imidlertid å bli for dyrt.
- Av langt større betydning i norsk kobberindustri enn steinkull var steinkullproduktet koks som kom i alminnelig bruk de siste tiårene på 1800-tallet her i landet. Koks ble kun brukt i sjaktovner da det var lite flammegivende.
- I 1758 sendte Larvik-greven den unge Frederik Ludvig Fabricius på en flerårig utdannelsesreise til England og Vallonia (sydlige Belgia). Blant de tre formål med reisen til England nevner greven i et brev at Fabricius skal ”… eftersee de Skottiske Steen-Kull-miner, og at prøve om man kunde bekomme deri en erfaren Mand, for at probere om enten i Grevskabet eller ved Christiania, Steen-Kull kunde findes ..” Ved å lese historien baklengs kan en lett tenke at det var en besynderlig idé, men på denne tiden var det ikke grunnlag for å være sikker på at det ikke fantes kull i området. Det ble dessuten gjort kullfunn andre steder i Danmark-Norge på denne tiden, på Bornholm og Færøyene. Skulle det ha blitt funnet drivverdige kullforekomster, kunne det ha fått store konsekvenser for den industrielle utvikling i dobbeltmonarkiet, og både greven og Fabritius kunne gått over i historien som forgangsmenn for en ny tid.