Spleisovn

Spleisovn/spleiseovn (ty. Spleißofen)

Flammeovn for garing av blyholdig, lettsmeltelige svartkobber.

S. var en stor ovn med bakerovnliknende smelterom med grunn herd, separat fyrrom, slaggåpning og en eller to stikkherder. Som flammeovn var s. ikke avhengig av trekull, men kunne gå på all slags ved, samt steinkull.

Etter at slagget var drevet av, ble kobberet stukket ut og etter noe avkjøling trukket av som skiver.

Da høy blygehalt ga høyt kobbertap i slagg ved bruk av vanlig garherd, fant ovnen først og fremst anvendelse ved garing av lettsmeltelig, blyholdig kobber.^[1]

Det er ikke dokumentert bruk av s. i Norge^[2] da temperaturen i en flammeovn ikke var tilstrekkelig til å bringe den største forurensningen i det norske svartkobberet, jernet, til smelting.^[3]

Varia:

- Garing i s., kalt "das grosse Gahrmachen" var i alminnelig bruk først og fremst ved de sachsiske og ungarske bergverkene bl.a. til garing av blyholdig kobber fra seigringen, mens man i andre store gruvedistrikter som Harz brukte garherd som hos oss.

- Garing i ovn er kjent fra Kvikne-verket rundt 1812. Verket drev på denne tiden i svært liten målestokk og hadde bare en liten krumovn som ble brukt både som skjærsteins-, svartkobber – og garovn.^[4]

- Kobberindustrien tok i bruk flammeovn for raffinering av råkobber etter innføring av Bessemer-metoden på slutten av 1800-tallet. (Se raffineringsovn, bessemering).

Fotnoter

1. Blyholdig koppar lar seg vanskelig gare på åpen herd hvor kullet ligger på overflaten og stadig reduserer dannet blyoksid til rent bly slik at det ikke danner seg blyoksid for forslagging. Kullene hindrer også oksygentilgangen til overflaten. Blyholdig kobber ble derfor med fordel garet i flammeovn hvor det ikke er direkte kontakt mellom smelte og brensel og blyet kan avdrives slik som i sølvmetallurgien.

2. Sølvverksdirektør og overberghauptmann Morten Brünnichs har riktignok i sin ordbok "Kunstord" fra 1816 et oppslag på "Spleisovn", men kilder som beskriver kobberproduksjonen ved Sølvverket oppgir at garingen her skjedde på en vanlig åpen garherd. ’Flammeovnsgaring’ er omtalt ved Tydalsverket, og Leren valseverk i tiårene rundt midten av 1800-tallet uten at nærmere detaljer om ovnen er kjent.

3. Den dominerende kobbermalm i Norge var kobberkis, CuFeS₂, som holdt ca 30 % jern. Jernet fulgte med gjennom smelteprosessene slik at også inngangsmaterialet til garingen, svartkobberet, holdt opptil 8 % jern. Garingen måtte derfor skje ved høye temperaturer med høyt forbruk av trekull og sterk belgblåst, og ikke i en s. som gikk på naturlig trekk og med lavere temperatur i smelterommet. Også i Sverige var den alminnelige oppfatning, delvis bygget på forsøk, at flammeovnsgaring ikke passet for det vanlige, tungtsmeltelige falun-kobberet (av samme type som det norske). Rinman bemerker i sitt bergverksleksikon:” Ehuru fördelaktig en sådan garugn kan vara til skogsbesparing för blyhaltiga och lättsmälta arter, är den likväl intet tjenlig för vår svenska järniga och hårdsmälta koppar.”

4. Bedemar 1819,bd2:210.