Pumpeverk (ty. Pumpenwerk)
1. Fellesbetegnelse for rekken av seriekoblede pumper i en pumpesjakt; 2. lenseverk generelt.
Ad 1. P. besto av en rekke stempelpumper eller pumpesatser som sto under hverandre nedover i sjakten. Motoren i p. var tradisjonelt et vannhjul (kunsthjul) som vanligvis sto i dagen, men som også kunne være anlagt nede i gruven. Når hjulet sto i dagen, ble bevegelsesenergien i maskinen overført til pumpefeltet i sjakten via et stangfelt og et kunstkors som bøyde kraften ned i gruven ved sjaktåpningen. Sto hjulet i gruven, kunne kraften etter omstendighetene overføres tilnærmet direkte via en krumtapp, eller via et (gjerne) kortere stangfelt.
Pumpingen foregikk satsvis ved at vann ble suget opp gjennom pumpesylinderen (støvelen) og tømt ut i en kasse (sump) som neste pumpe sugde vannet opp fra. Nederste pumpe sto med sitt ’sugerør’ (slunkrøret) ned i sumpen i bunnen av sjakten. Slik ble vannet løftet til overflaten eller til en stoll/røsk som ga avløp ut i dagen.
Det kunne være flere titalls pumper i et p.. Med pumpesatser på opptil ti meters lengde, kunne pumpesjaktene bli flere hundre meter dype.
Et p. kunne bestå av en eller to pumperekker ved siden av hverandre.
Alt etter sjaktens retning kunne pumpene stå loddrett eller ligge på skrå.
Første kjente p. i Norge er fra Kongsberg Sølvverk hvor et kunsthjul ble bygget i en gruve i 1644 til erstatning for håndpumpingen. I en utvidet betydning kan imidlertid også håndpumpe forstås som et ’pumpeverk’. Håndpumpene kom i bruk med oppstarten av Kongsberg Sølvverk i 1623 og var i bruk i gruvedriften til inn på 1900-tallet. Også hestevandringen ble ofte brukt som pumpemotor på mindre dyp, da med en krumtapp forlenget med en pleiel, montert på toppen av spindelen (gjøpelens roterende, loddrett aksel). Tråhjul kunne også brukes som lensemotor, men var nesten bare brukt til steinheisingen ved norske gruver.
På 1800-tallet kom andre pumpemotorer ved norske bergverk som vannsøylemaskin, turbin og dampmaskin, før nyere, elektrisk drevne pumpetyper helt overtok på 1900-tallet. Med nye, kraftige pumpemaskiner var gruvenes urgamle ’vannsyke’ ikke lenger noe problem.
Varia:
- Vannhjulet som motor for vannlensingen kan i europeisk bergverksdrift gå tilbake til 1200-tallet, men den første effektive ’kunst’ ser ut til å ha blitt anlagt først på 1450-tallet som også kan settes som starttidspunkt for en mer omfattende maskinell gruvelensing i Europa., Det var ennå ikke snakk om bruk av stangfelt – stangkjerraten kom først rundt år 1600. På 1500-tallet foregikk lensingen med forskjellige typer paternosterverk, stempelpumper og heising med line og lærsekker. For nærmere om disse lensemaskinene, se stangkunst, Varia.
Norge sto utenfor denne utviklingen av de forskjellige lensemaskiner - det var knapt noe bergverksdrift i landet i perioden 1550 – 1623. Vår første lensemaskin var, når bortses fra håndpumpene, p. som ble bygget på Kongsberg i 1644.