Ovnsbrudd

DELPUBLISERING. Artikkelen kompletteres senere.

Denne artikkelen er hovedsakelig orientert mot forholdene ved kobberverkene.

Ovnsbrudd/ovnsbrud/ovnrake/ovnrage/ofenbruch/offenbruch (ty. Ofenbruch) 

Urent ovnsprodukt som festet seg til herd (1.) eller sjaktvegg, bestående av metallholdig slagg og eventuelt usmeltet malm.

De vanligste årsaker til dannelse av o. var uheldig sammensetning av beskikningen (f.eks. for lite fluss), dårlig smelterhåndverk eller smelting av sinkholdig malm. O. var generelt svært plagsomme for ovnsdriften, bl.a. fordi de kunne gi rykkvis nedsynkning av godset. De kunne sette seg fast både høyt og lavt i ovnssjakten og ble brutt løs med spesialverktøy ved kampanjeslutt, (se smeltekampanje). Det kunne også skje at sjakten ble så tilstoppet av o. at kampanjen måtte avsluttes. Løsbrytingen påførte ofte ovnsmuren, evt. herden skader som måtte repareres før neste smelting.

Løsbrutt o. gikk i retur hvis det hadde et interessant metallinnhold.

KOBBERFREMSTILLING

Det er vanskelig å si noe sikkert om hvor plagsomt o. var i norsk kobberindustri, generelt hører vi lite om det. Også omfanget av resirkulering av o. er usikkert. Eventuelt har det mest sannsynlig forekommet ved at o. fra svartkobbersmeltingen ble returnert til skjærsteinsmeltingen sammen med slagget (se Varia nedenfor). Fra garingen kan det ha kommet o. i form av løsbrutt, kobberholdig herdmasse.  

Smelting av sinkholdig malm førte nesten alltid til ovnsbruddannelse. Sinkavsetningene kom som følge av at sinkdamp ble oksidert øverst i ovnsjakta og avsatte seg som såkalt ovnsgalmei på ovnsveggen. Problemet var av malmgeologiske årsaker lite utbredt i norsk kobberindustri, og er bare kjent fra Konnerudverket ved Drammen.

"Ovnsbrudd" brukes av og til som samnavn for alle typer urene ovnsprodukter, også jernsuene. Dette er uheldig fordi det dreier seg om forskjellige produkter som dannes på forskjellig måte på forskjellig steder i ovnen - bl.a. dannes jernsuene alltid i bunnen av ovnen, mens o. for det meste er avsetninger på ovnens veggflater.^[1]  

Varia:

- Ved Årdal kobberverk i Sogn (1702-1734) ble o. brukt som fluss ved skjærsteinsmeltingen. Verket hadde smelteproblemer pga svovelfattig malm. For å bedre situasjonen ble det påsatt slagg fra svartkobbersmeltingen, o. og annet smelteavfall, såkalt "krets", bl.a. fra garingen.^[2]

- Generelt ble resirkulering av urene produkter mer interessante jo lenger fremstillingsprosessen er kommet, dvs jo høyere kobbergehalt en kunne påregne i godset. Fra Stora Kopparberget hører vi således at man drev systematisk oppsamling av all slags krets, fra garingen, kalt "färger": "Skorstensfärg",var kobber som fulgte med røyken fra garherden og avsatte seg i pipen.; "takfärg" var kobbermaterie som var hadde kommet med røyken ut av pipen og avsatt seg på taket. Den ble enten sopt ned fra taket om våren når snøen var gått, eller den ble fanget opp i et rennesystem; "kumfärg" var betegnelsen på de kobberpartikler som samlet seg i vanndunken hvor garkobberskivene ble dyppet etter garing; "golvfärg" var resultatet av et arbeid med å samle opp kobberkorn fra gulvet rundt garherden. Gulvet ble for dette formål brutt opp og renvasket med ca 2 års mellomrom. Man tok også vare på såkalt "härdbrott" eller kobberblandete klumper som satt i garherdens fôring, det vi ville kalle o.. En slik systematisk oppsamling av krets og o. er ikke kjent fra Norge. Det skal imidlertid legges til at arbeidet ga nokså beskjedne resultater.^[3] Forholdene i Sverige og Norge heller ikke direkte sammenlignbare idet all garing av svartkobber fra Stora Kopparberget foregikk i ett stort sentralanlegg i Avesta litt sørøst for Falun. Men kanskje gjenspeiler forskjellen i praksis også forskjell i holdninger: "I 1845 var der bevilget til Anlæg af et Støvkammer ved Røros Hytte og i 1847 til et Apparat til "Fortætning af Sublimater og Støvslig fra Gigten [sjaktåpningen]" […]; men paa grund af Mangel paa Fremfærd fra Hytteskrive­rens Side var ingen af disse Beslutninger endnu gjen­nemført i 1849." Vi hører ikke noe mer om slike tiltak ved Rørosverket før vi hører om et "Sinteranlegg" som var i drift fra 1914 til rundt 1930.^[4]