Mutbare mineraler

Mutbare mineraler/statens mineraler

Mineraler som det etter bergloven fritt kan søkes om utvinningsrett for.

Et hovedskille i dagens lovgivning er skillet mellom mutbare eller ’statens mineraler’ og ikke-mutbare eller ’grunneiers mineraler’. Med ’statens mineraler’ menes i Mineralloven av 2010 metaller med egenvekt 5 gram/cm³ eller høyere, herunder krom, mangan, molybden, niob, vanadium, jern, nikkel, kobber, sink, sølv, gull, kobolt, bly, platina, tinn, sink, zirikonium, wolfram, uran, kadmium og thorium og malmer av slike metaller, videre lettmetallet titan (4,5 gram/cm³), halvmetallet arsen (5,7 gram/cm³) og malmer av disse, samt mineralene magnetkis og svovelkis. Unntatt fra loven er alluvialt gull (gull i løsmasser) som er grunneiers mineraler^[1]. I bergverksloven av 1972 var også myrmalm tatt med som unntak, men er ikke nevnt i den nye Mineralloven.

Det klare skillet mellom mutbare og ikke-mutbare mineraler finner vi først i bergverksloven av 1972 som avløste bergverksloven av 1842. Da den gamle loven ble vedtatt, var mange av dagens lettere metaller og mineraler dels ikke kjent, dels hadde de ikke noen praktisk anvendelse.

                  Allerede i vår eldste berglov, Christian 3.s berganordning av 1540, fastslås retten til å mute de metaller kongen hadde regalrett over, først og fremst gull, sølv og kobber. Regalretten omfattet ikke myrmalm.^[2]