Leieraffinering

Utsetting av elektrolytisk kobberraffinering til utlandet.

Raffinering i utlandet ble nødvendig på 1900-tallet da vi selv ikke hadde raffineringskapasitet for produksjon av elektrolyttkobber til elektrisk materiell.^[1] Bare elektrolyttkobber kan møte de ekstreme kravene til renhet i strømførende materiell. Behovet for elektrolyttkobber vokste i takt med utbyggingen av el-nettet og det økende forbruk av strøm til belysning, elektrisk drevet utstyr, maskiner osv. både i næringslivet og i husholdningene.

Etter 2. verdenskrig ble l. et politisk tema fordi "hjemkjøp" av raffinert kobber belastet valutareservene samtidig som det var nødvendig å skaffe norsk industri regelmessige forsyninger av kobber. Det ble i denne forbindelse inngått en avtale i 1947 mellom Handelsdepartementet og Sulitjelmaverket, Løkkenverket, Folldalsverket, Vigsnesverket og Killingdal gruver om l. i utlandet og direkte tilbakeføring av det ferdige elektrolyttkobberet til norske forbrukere.^[2]Avtakere av kobberet var store industribedrifter som Norsk Kabelfabrikk som var engasjert i kraftutbyggingen. Det var i etterkrigstiden i tillegg et stort behov for kobber til varmtvannstanker, varmeovner, komfyrer o.l.. Avtalen inneholdt også bestemmelser om maksimalpris. Denne kom til å ligge under markedspris, spesielt i forbindelse med høykonjunkturen under Koreakrigen. Dette førte til store tap for bedriftene. Som eksempel ble det i styreprotokollen for Sulitjelmaverket fastslått at man på to år hadde tapt 6 millioner kroner. Ordningen ble avviklet i 1956.^[3]