Forherd

 

Forherd/forhærd/fordigel

 

Herd eller del av herd, som lå utenfor brystmuren på en sjaktovn.

 

På de tradisjonelle, murte sjaktovnene (krumovn og høyovn) var f. en direkte forlengelse av den innvendige herden, mens brilleovnene[1] som ble tatt i bruk i Norge i 1880-årene, bare hadde f.. Typisk for murovner med f. var dermed at det nedsmeltede godset samlet seg både inne i og utenfor ovnen samtidig, mens godset som ble smeltet i brilleovnene, løp direkte ut i f. uten å bli liggende inne i ovnen først.

Rommet som ble tillaget i herdmassen for mottak av smelte i de tradisjonelle sjaktovnene, ble kalt ’sporet’ eller ’sumpen’. Dette rommet ble utformet som en helhet med sammenhengende skråbunn fra bakveggen inne i ovnen til det laveste punkt med utstikningskanal for metallsmelten i forherdsmuren.[2] Hele herdrommet ble tillaget på samme måte og med det samme innredningsmaterialet, se innredning. Ovnstypen hadde betegnelsen "sumpovn". Både de lave krumovnene og høyovnene kunne anlegges som sumpovner.

Fordelen med f. var at det etter hver utstikking (2-4 g/døgn) var enklere for smelteren å komme til for fjerning av urene ovnsprodukter som seigslagg, og for reparasjon av skader på herdmassen. Dette ga igjen muligheter for lengre smeltekampanjer og mer økonomisk ovnsdrift.[3]

Smelten i f. kunne holdes varm og flytende ved tildekking med glødende kullbiter, og/eller ved at man ventet med å fjerne slagget.[4] Metallsmelten i brilleovnens "briller" ble i flytende tilstand overført direkte til en konverter for videre behandling, se bessemering.

Lengden på f. varierte alt etter ovnens kapasitet, den malm som ble smeltet o.a.. Det synes nokså vanlig at f. og innvendig herd var omtrent like lange.[5]

Formen på sporet kunne være forskjellig. Fra Røros opplyses f.eks. at sporet, fra ytterst i f. til ovnens bakvegg, var gitt en enhetlig utforming som en dyp skål, ovalformet i horisontalplanet.[6] Ellers er det opplyst at de tradisjonelle krumovnene på Røros var uten f. grunnet malmtypen som hadde en tendens til å danne store, og svært jernholdige jernsuer som det tok arbeiderne flere timer å bryte ut av f. etter hvert utslag.[7]Av dette kan man trekke en forsiktig slutning om at valg av ovn med eller uten f. var avhengig av den malm verket arbeidet med.   

 

Trolig var det vanlig at forherdsmuren hadde utstikkskanaler i flere høyder slik at det kunne stikkes lenger nede etter hvert som herden ble dypere grunnet uttæring, eller høyere oppe hvis det hadde samlet seg slaggklumper på bunnen.[8]

Erfaringen viste at sumpovnene egnet seg aller best for skjærsteinsmelting av rikere og godt svovelholdige malmer. Slik malm ga mye og lettflytende skjærstein. Ved malmer som var fattigere både på kobber og svovel måtte f. gjøres kortere, fordi det ble mindre skjærstein som dermed ble stående lenger i en stor herd med fare for tilstørkning før utstikking. Svært fattige malmer burde smeltes i ovner uten f..

"Forherd" var også betegnelsen på den herdgropen som verkblyet fra seigringen løp ut i foran seigerherden, se seigring.

 

Varia:

- Ovner med f. har hatt en helt dominerende plass i europeisk kobberfremstilling fram til gjennombruddet for nye teknologier på slutten av 1800-tallet.

Det ser f.eks. ikke ut til at Agricola kjente til andre typer sjaktovner. De aller fleste av ovnstegningene i hans De re metallica fra 1556 gjengir således rene forherdsovner hvor f. kommuniserer med ovnens indre via et hull i brystet, et såkalt "øye". Smeltemetodikken ble da at det nedsmeltede godset på en skrånende ovnsbunn ble ledet direkte til øyet og ut i sporet i f. hvorfra smeltemassen med passende mellomrom ble stukket til en stikkherd beliggende på gulvnivå litt på siden av den oppbygde f.[9]. Ovnstypen ble kalt "sporovn". Enkelte tegninger gjengir også ovner med en slags sumpinnredning.

Det er usikkert hvor gammel ovnstypen er, men den påfallende enhetlighet som preget ovnsutformingen på 1500-tallet, gjør det rimelig å anta at det ligger en lang tradisjon bak den forherdsovn som preget smelteverkene for kobber og sølv på Agricolas tid. Allerede fra forhistorisk tid er det gjort funn av sinnrikt murte ovner som i utforming synes å ha kommet ganske nær forherdsovnen. Kanskje var den utvikling som bestod i å trekke ovnens indre ut i dagen, avsluttet så tidlig at man på kontinentet ikke har kjent til noen annen ovnstype i historisk tid.

- Mens ovner med forherd var vanlig i Europa og trolig i Norge, arbeidet man i Sverige (spesielt ved Stora Kopparberget i Falun) med ovn uten forherd. Ovnstypen hadde tradisjoner tilbake til pionertiden for svensk kobbersmelting med sikker datering til midt på 1300-tallet.[10] Ovnen var svært lav (ca 1,30 m brysthøyde) og helt særegen for svensk kobberfremstilling. Til gjengjeld tok man i bruk de nye, europeiske høyovnene, spesielt ved de mindre kobberverkene, mange tiår før de ble tatt i bruk i Norge rundt år 1800.

- For å drenere bort slagget fra toppen av smelten var det ofte anlagt et spor, "slaggvej" i f. på motsatt side av der stikkherden lå. Slagget kunne også bli fjernet manuelt ved oppøsing, eller dreneringen foregikk på enkleste måte ved at det bare ble trukket av og rant over kanten på f. og ut på hyttegulvet, evt. ned i egne slaggsumper.

Fotnoter

1. Karakteristisk for disse ovnene var at de hadde to forherder, kalt "brille". Ovnen hadde flere fordeler fremfor sumpovnene som var i vanlig bruk, se brilleovn.
2. Utstikkskanalen var stengt utvendig med en leireplugg som med passende mellomrom ble fjernet for å la metallsmelten løpe ut i en stikkherd som lå på siden av f..
3. Rinman opplyser i sitt Bergwerks Lexicon (1789) at man ved Åtvidaberg kobberverk (Östergötland) smelter i høyovner med f. og at dette gjør det mulig med smeltekampanjer på opptil 130 døgn. Smeltingen måtte først avbrytes når ovnssjakten var helt tilstoppet av sinkavsetninger (galmei).
4. God hviletid ga bedre separasjon metallsmelte/slagg og mindre tap av kobber.
5. Det er usikkert om de lengdemål som er oppgitt i kildene, gjelder sporet eller hele f.. Trolig er det siste korrekt. Det kan her ha eksistert konvensjoner for målangivelse som vi ikke kjenner.
6. Rinman op.cit..
7. Eggertz 1849:13.
8. Alternativet var rommelige utslaghull som hadde vist seg uheldig fordi det her kunne sette seg fast store seigslaggklumper som ikke lot seg fjerne, med den følge at smeltingen måtte avsluttes.
9. Agricola brukte ikke selv betegnelsen "stikkherd". (Stich var hos ham betegnelsen på åpningen i brystmuren, det vi kaller øyet). Han betraktet forherden og stikkherden som en enhet og omtalte de som "de to forherder", "øvre og nedre forherd" og "den andre forherd" om stikkherden.
10. Referansen er et privilegiebrev utstedt av kong Magnus Eriksson i 1347. Brevets utforming gir etter den svenske historikeren Sven Lindroths mening grunnlag for å konkludere med at "Den svenske kopparprocessen var redan då i bruk." (Lindroth 1955, bd 2:55).