Fersking (ty. Frischen)
Samnavn for alle metoder som går ut på å avkulle råjern og befri det for forurensninger slik at produktet blir smibart jern.
Ved f. oksideres karbon og forurensninger som silisium, mangan, fosfor og svovel i råjernet i blåseluft under nedsmelting/oppvarming. Karbon, svovel og fosfor driver av i gassform, mens øvrige forurensninger danner slagger.
Mens høy temperatur og sterk oksygentilførsel til smelten har vært bærende prinsipper i ferskingsprosessen, har arbeidsmåter og prosessutstyr gjennomgått en fullstendig forvandling: I tidligere tider var f. en sen og arbeidskrevende flertrinnsprosess der nedsmelting/oppvarming og manuell bearbeiding av smelten i herd (smeltekar) vekslet med utbanking under store fallhammere for å fjerne slagg, gi jernet en tettere og mykere struktur og gi jernklumpene en form som stangjern, se herdfersking.
I dag ferskes råjern i konvertere (lukkede beholdere) der store mengder flytende råjern raskt avkarboniseres til smibart jern/stål ved gjennomblåsing med rent oksygen (tidligere luft) i én operasjon, noe som gjør det langt billigere enn det gamle herdferskede jernet, se bessemerfersking. Ved andre prosesser tilføres oksygenet ved tilslag av oksidiske malmer.
Varia:
- Betegnelsen ’fersking’ henspiller på en gammel forestilling om at det harde råjernet var ”sykt” og skulle ferskes, bli ”friskt”, mykt og smibart. Man snakket således om å ”friske jern” og ”friske staal”. Uttrykket brukes i skandinaviske språk og på tysk.
- For å illustrere hvor revolusjonerende den nye blåseteknologien var, ble det i samtiden (rundt 1870) sagt at mens tradisjonell herdfersking av 5000 kg råjern tok 1 ½ uke, kunne samme kvantum ’bessemeres’ på 1½ kvarter.
Etter at produksjonen av det nye, såkalte flusstålet var godt i gang i 1880, økte verdensproduksjonen eksponensielt med ca. 3 % pr år fra ca. 17 mill. tonn til 143 mill. tonn i 1940, og etter 2. verdenskrig med 6 % pr år.[1]
- I Norge ble det ikke etablert en tidlig bessemerprosess, slik som f.eks. i Sverige. Metoden ble første gang tatt i bruk ved Christiania Spigerverk på begynnelsen av 1920-tallet, senere ved Norsk Jernverk i Mo i Rana i den første driftstiden etter oppstart i 1955.
- I Norge fikk det nye bessemerstålet flere betegnelser, bl.a. ”bløtt stål” på grunn av det lave karboninnholdet på rundt 0,3, %. Men var det riktig å bruke betegnelsen ’stål’ på dette jernproduktet når kullinnholdet falt under nedre herdegrensen på 0,4 %? Dette spørsmålet førte i 1890-årene til en av de første mer omfattende teknisk-faglige terminologidebatter i Norge.
Under denne debatten ble det lansert det rent norske alternativ ”brædt jern” hvor ”brædt” bygger på det opprinnelige norske ord for å smelte, ”bræda”, som ennå lever i ordet ”tjærebre”. Betegnelsen fikk imidlertid aldri gjennomslag.
Etter mange års usikker og til dels forvirrende termbruk, ble det i ”Forskrifter for levering og prøving av jern og stål ” fra 1937 slått fast at betegnelsen ’stål’ skulle brukes om alle smibare jernsorter, i praksis alt jern med kullinnhold under 2 %.
[1] Store Norske Leksikon