Arbing

Fellesbetegnelse på anleggsflatene i bergveggen som stempelkubber eller spreisler (se spreisel) skulle stå imot.

Anleggsflatene, kalt bintlokk og anfall, ble som regel hogd ut, men kunne også være naturlige kløfter i berget.

            De to utarbeidete flatene var forskjellig. Bintlokket var en lukket firkant, mens anfallet var åpent på en av sidene, gjerne øverst. En kilde oppgir at sidene i firkanten var (omregnet) ~ 21 cm og dybden ~ 5 cm.^[1]

Når en kubbe var ferdig tilmålt og tilhugget med firkantede endestykker, ble den ene enden først stukket inn i bintlokket. Deretter ble den andre drevet på plass i anfallet med en stempelfeisel, en 20-30 kg tung slegge.

Ved løst fjell kunne a. også uthugges i såkalte fotstykker, klyvde sagstokker som ble tilpasset fjellveggen de lå an mot.    

            Utarbeidelsen av a. ble til inn på 1900-tallet utført med hammer og bergsjern som en siste utløper av den gamle kaldkilingsteknikken. Arbeidet med a. og tilpasning av kubbene ble utført av sjakthauerne, gruvens tømmermenn.

I nyere tid utføres arbeidet med små presslufthammere eller bor.

            Paralleller er ikke funnet i svensk eller tysk til begrepet ’arbing’ som dermed ser ut til å være et rent norsk ord.

Varia:

- Stempelkubbene var støttetømmer som skulle slås i spenn mellom bergveggene for å stabilisere/avstive gruverommene og/eller tjene som feste/bjelker for annen forbygging. Det var derfor meget viktig at de var nøye tilmålt på lengden og at endene passet nøyaktig inn i hver av a.. Ambisjonen var at det skulle være umulig å få et papirark mellom fjellet og stokken.

            Avstanden mellom bunnen av arbingene ble målt med to tresta­ver kalt sperrmål og tillegg. Så ble en kort lektebit, kalt stikke, skåret til slik at den ble som en modell av de to fordypningene. Alle hjørner måles og avsettes på stikka. Kubben ble så saget og tilhogd etter disse målene slik at den passet helt nøyaktig når den ble banket ned. Den ble dessuten vinklet med en lang hake kalt overdrager.^[2]

           Måltakingen av kubbene er omtalt som kryptisk og uforståelig for den som ikke hadde lært den krevende teknikken.

- Innlegging av stempelkubber var ved mange verk en tradisjonsrik ferdighet. Riktig innlagte stempelkubber av godt furutømmer kunne holde i lange tider. F.eks. står det ved Kongsberg Sølvverk  fortsatt igjen holdba­re stempelkubber i gruvene fra 1700-tallet.^[3]