Nitroglyserin

Nitroglyserin/nitroglycerin/sprengolje

 

Oljeaktig, giftig, fargeløs eller svakt gulaktig væske bestående av nitrert glyserol (tidl. glyserin).

 

N. ble oppfunnet i 1847 av den italienske kjemikeren Sobrero. En metode for industriell fremstilling ble patentert i 1863 av Alfred Nobel. Dermed var grunnlaget lagt for den senere utvikling av dynamitten.

Industriell produksjon av n. startet både i Sverige, Finland og Norge i 1865.

N. hadde ca åtte ganger større sprengeffekt enn det gamle svartkruttet, og hadde også den fordel at den ikke blandet seg med vann slik at man uten videre kunne helle sprengoljen gjennom et blikkrør ned i borehullet hvor oljen pga spesifikk vekt på 1,6 ble liggende i bunnen.

En lunte med knallhette ble plassert i oljen. På lunta satt en papirskive som lå over n. og på denne skiva ble det lagt grov sand som forladning. Var det vann i borehullet, ble vannet ansett som tilstrekkelig forladning. N. kunne også kjøpes i handelen i patroner av blikk eller innpakket i flerdobbelt papir bestrøket med lim og krutt. Innpakket slik kunne man bedre sikre seg mot en ufullstendig eksplosjon hvor noe n. ble liggende igjen i sprekker og lignende, se neste avsnitt.

 

N. ble etter hvert forbudt brukt i sin opprinnelige form som olje, bl.a. fordi den eksploderer meget lett i frossen tilstand, videre ble det ofte liggende igjen n. i fjellsprekker noe som førte til eksplosjoner når boret støtte imot det ved senere boring, likeledes eksploderte det lett når levninger av oljen lå igjen i gamle beholdere. Etter at gurdynamitten, oppfunnet av Alfred Nobel i 1866, kom på markedet, gikk sprengoljen snart ut av bruk.. N. ble nå tatt i bruk som den mest virksomme og kraftige bestanddel i det nye dynamitt-sprengstoffet, se dynamitt.

 

Varia:

- N. ble markedsført aktivt som sprengstoff ved gruver og anlegg under navnet ”sprengolje”. Den første annonse sto i Morgenbladet 18/8 1865. N. ble tilgjengelig i Norge som det første land etter Sverige. Markedsføringen fremholdt fordelene ved større borhullsavstand, større masser i hvert skudd, bedre knusing og dermed lettere transport, og mindre hyppig skyting. Faren for utilsiktet detonasjon ble nedtonet. Men det skjedde mange ulykker under produksjon, transport og bruk, noe som førte til en internasjonal proteststorm og usikker avsetning. Men sprengolje ble brukt ved en rekke norske gruver og anlegg. Aktive markedsførere ble sendt landet rundt.[1]

- Gruvemiljøet er tradisjonelt nokså konservativt og det nye sprengmiddelet ble møtt med mye skepsis, bl.a. var mange bekymret for om de voldsomme eksplosjonene kunne gjøre gruvene mer rasutsatte. Diskusjonen gikk både i Norge og i Sverige. At skepsisen var stor viser det forhold at Jernkontorets Annaler for 1867 nektet å ta inn en positivt vinklet artikkel av en bergmester Sjögren. Her skal gjengis et optimistisk innlegg fra 1865 i den svenske debatten: ”Nitroglycerin börjar numera allmänt uttränga krutet. I Botten grufvan, der försöken fortgått längsta tid, har för hvarje borr[hulls]aln med nitroglycerin vunnits något mera än dubbelt så mycket berg som vid användningen af krut. Då därtill kommer den större latheten att ladda ett nitro­glycerinskott emedan ingen tid behöfver användas för att göra borrhålet torrt och den större säkerheten för bomskott, så bör det ej dröja länge förr än detta sprängämne kommer att allmänt användas.”[2]

Fotnoter

1. Berg 1998 (25):350.
2. Nauckhoff 1919:29.