Ring

Betegnelse på noe som går rundt en skjøt/aksel/trestang/bjelke/stag/arm.

 

R. kunne være rund eller firkantet, og være av jern eller tre.

            R. kunne ha funksjon som låsering rundt skjøtene i et stangfelt (se lagte), eller som beslag for å gi økt styrke og holdbarhet, gjerne på endene av stenger/bjelker/stag/armer i trekonstruksjoner/stillinger/maskindeler (svinger) med store belastninger, eller være påsatt en aksel/stang for å inndele denne i felter med forskjellig funksjon (kurvstokk).

Som forsterkning var r. et jernbånd når tverrsnittet var sylindrisk, men kunne også være av tre når tversnittet var firkantet. Jernringene ble drevet inn på feltstang-skjøten/ stokken/bjelken/staget/armen, eller klemt fast med en enkel låsemekanisme.

R. av tre på hjulstokker var innbyrdes sammenslåtte, korte trebjelker som ble påslått stokkens flater på tvers av lengderetningen slik at de dannet en ’låsende’ firkant.

Som eksempel på ’ring’ brukt til inndeling kan nevnes de tre ringer som ble påsatt kurvstokken for å skape avdelinger for opp- og avvikling av heiseline.[1]

 

Varia:

- Den ytterste (jern)ringen på vannhjulstokken ble kalt ’hunnringen’. Denne var spesielt grovdimensjonert for å gi ekstra soliditet til stokkens endeparti hvor vannhjulets akseltapp/krumtapp var drevet inn, vanligvis i innskårne spalter, et av vannhjulets mest utsatte punkter. [2]

 

 

 

 

 

Fotnoter

1. "Ved enhver Ring forstaes der 4 Stokke eller Armer der ligge omkring Kurvstokken, og ved at slutte nøje til sammen udgiør en regelmessig 4 kant." (Brünnich 1804:34)
2. En kilde opplyser av hunnringen på et hjul (omregnet) var ~10 cm bred og ~2 cm tykk, mens r. innenfor var ~6 cm bred og ~1,3 cm tykk. (Brünnich op.cit.:32).