Konge
Konge/metallkonge/regulus
Betegnelse på en del særlig høyverdige smelteprodukter.
Begrepet ”regulus” har sine røtter i alkymien hvor det var betegnelsen på utsmeltet, gedigent metall. Etter hvert gikk begrepet inn i probérkunsten (se probering), hvor det ble en vanlig betegnelse på den lille perlen (prillen) av rent edelmetall som lå igjen i bunnen av digelen eller skålen (kapellet) ved avslutning på en analytisk smelting for å fastslå innholdet av edelmetall i en malmprøve, et konsentrat eller et smelteprodukt.
Mer allment er betegnelsen ”konge” brukt, enten alene eller som suffiks, på en del regulære smelteprodukter med særlig høyt edelmetallinnhold, ofte den gjenværende (tyngste og mest holdige) del på bunnen av smeltekaret. Mest utbredt var bruken ved Kongsberg Sølvverk. Her kan nevnes ”sølvkonge” som var betegnelsen på den stivnede sølvklumpen som lå igjen etter utøsingen av den såkalte ”formen” der sølvet ble finbrent (se finbrenning); ”blykonge” var en legering av bly og nedsmeltet rikt gruvesølv fra den såkalte inntrenkningen; svartkobberkonge var svartkobber som var så sølvholdig at det gikk til seigring; også den underste skive som ble tatt opp fra råsteinsdigelen (se råsteinsmelting) ble kalt ”konge”, selv om den av metallurgiske årsaker inneholdt mindre sølv enn den øverste skiven. Også innen kobbermetallurgien brukte man ”konge”. Her ble den siste skiven som ble trukket opp av garherden kalt ”kobberkonge”. Men også her kan edelmetallmomentet ha spilt inn idet man visste at eventuelt gull og sølv i malm og tilsatt kvarts fulgte kobberet hele veien. Og da disse edelmetallene hadde høyest spesifikk vekt av alle metaller og forurensninger i en slik kobbersmelte, er det rimelig at det aller meste av edelmetallet i garkobberet var konsentrert i den siste skiven.