Bukkort

Gruvegang sikret med støttefortømring av bukker bestående av et bein mot gruveveggen på hver side og en overligger (kappe), i sjeldne tilfeller også av en underligger (bunnstokk).

 

B. var aktuelt når fjellet var løst og det var fare for innrasing eller steinsprang. Alt etter fjellets beskaffenhet sto bukkene med varierende avstand fra hverandre, fra noen få centimeter til flere meter. (Også enkeltbukker kunne være aktuelt på utsatte steder).

For å beskytte mot utrasing og/eller stabilisere bukkene kunne rommet mellom og bak bukkene mot veggene og taket, kles/fôres ut med bord. Bukkenes styrke kunne også forsterkes med midtstempler eller stempler som fra hver sin side gikk opp i en spiss mot midten av overliggeren.

Da det norske fjellet for det meste er hardt og fast, synes b. å ha vært langt mindre vanlig her til lands enn på kontinentet. I Norge var det sjaktfortømringen som tok det aller meste av gruvetømmeret.