Vannrenne

Vannrenne/vandledning

Ved de verk som måtte få hele eller deler av sitt driftsvann til vannhjulene fra et dam- og rennesystem ble v. ’kraftlinjene’ eller livsnervene til disse verkene. Mye arbeid ble da gjerne nedlagt i arbeidet med slike, ofte mange kilometer lange, renner slik at vannhjulene kunne drive verkets blåsebelger, pumper, heisemaskiner og pukkverk.^[1] Eller som en arbeidsleder for dam- og renneutbyggingen ved Kongsberg Sølvverk enkelt uttrykte det: ”Gruvenes velstand beror på å bringe dem vann”.^[2]

            V. var av mange slag fra enkle, åpne trerenner lagt på bukker oppå bakken, grøfter, torvrenner eller spor innhogd i fjellet, til store utbygginger med forstøtningsmurer^[3], bruk av rosentorv og gresstorv som tetning og sidevegger^[4], og lukkede renner som løp over dalsøkk, vann og ferdselsveier. En byggeteknikk der en brukte stein og torv ble utviklet fra rundt 1700.

I dette prosjektet er det gitt nærmere omtale av klaverenner, klemmerenner, spreiselrenner, postrenner og flomgraver.

Materialer, vedlikehold, bevaring, isolasjon, fall.

Som trevirke for rennene burde det vanligvis velges godt malmet furu.

For å unngå redusert kapasitet i rennene måtte de med jevne mellomrom (hvert 4.- 5. år) gås over for å rense dem for slam, barnåler og blad som hadde lagt seg i bunnen, og røtter som hadde trengt inn i rennene fra omkringstående busker og trær. Røttene kunne også bore hull i rosenfyllinger og frembringe lekkasjer. Ekstra uheldig var dette når rosentorv-/grastorvfylling utgjorde sideveggen(e) i rennen, bl.a. i spreiselrenner.

For å beskytte renner med torvfylling i sidene mot uthulning ved flom hadde rennene såkalte fløtter som ledet overvann bort fra rennene.

            Mer problematisk enn opprenskning og vedlikehold var den ofte årlige kampen mot frosten som mange steder truet vannløpet i rennene. Et vanlig tiltak mot dette var å dekke åpne renner med bord og legge granbar over som isolasjon. Kom det snø, virket også den isolerende. Tross alle forholdsregler hendte det allikevel at rennene frøs til med den følge at vesentlige deler av verksdriften stanset opp. Se for øvrig Varia nedenfor.

Fallet i rennene var så lite som mulig for å unngå tap av fallhøyde. 1:1000 synes å ha vært vanlig. Ved å ’rasjonere’ på fallhøyden kunne man, som ved Kongsberg Sølvverk, drive flere vannhjul i serie med samme vann, dvs. at et lavereliggende vannhjul fikk alt eller deler av sitt driftsvann fra avløpet fra det foregående hjul. Fallhøyden var også bestemmende for mulig diameter på vannhjulet, og dermed den kraft hjulet kunne levere.

Lav vannhastighet bidro også til at rosentorv-/gresstorvfyllinger som lå direkte inn mot vannstrømmen (spreiselrenner), ble mindre utsatt for slitasje. I enkelte renner ble det lagt et sandlag i bunnen for å forhindre slik slitasje.

Varia:

- Fra Selbu kobberverk berettes at man i tillegg til tildekking av rennene skaffet seg ekstra beskyttelse mot tilfrysing i perioder med ekstrem kulde ved å øke vannmengden i rennene og la det øverste vannlaget fryse for deretter å minske vannmengden igjen. ”På denne måten fikk man i tillegg en beskyttende hatt av luft mellom det rinnende vann og overliggende is.”^[5] På Kongsberg sa man at isen hadde ”lagt Laag på Vandet”.^[6] Sannsynligvis var dette og flere ’triks’ kjent og anvendt også ved andre bruk med samme problemer.

- Klimaet i innlandet hvor svært mange gruver lå, ikke minst på Østlandet, var ofte preget av sterke årstidsvekslinger. Bjørn Ivar Berg skriver om dette: ”Det største problem var den lange og harde vinterfrosten. En god del magasinert vann frøs bort som is, nedbøren kom i form av snø og fordelingen av vannet gjennom rennene ble vanskeliggjort. Senvinteren før vårsmeltingen startet for alvor, var som regel årets vannfattigste tid, da mange vannhjul måtte stanse. Men også sensommeren kunne være vanskelig, hvis det hadde vært langvarig varme og tørke.”^[7]

- Fra Kongsberg Sølvverk berettes det fra begynnelsen av 1800-tallet om bruk av trykkvannsrør som en forlengelse av de ordinære renner for vanntilførselen til fire vannhjul nede i gruven. Ved å føre vannet i horisontale rør gjennom to gruveganger og trykke det opp gjennom vertikale rør ble vannet benyttet til å drive to kjerrater og to kunsthjul i to forskjellige drifter (Kongens gruve, Armen gruve).^[8]

Se også Tema-artikkelen Dammer og renner.