Vannkunst

Vannkunst/kunsthjulmaskin/kunsthiulmaskine/vannfordremaskin/kunstmachin (ty. Wasserkunst)

Pumpe-/lenseverk drevet av et vannhjul.

Lensing av vann som ség inn i gruvene fra dagoverflaten og fra sprekker i fjellet var et teknisk hovedproblem for eldre gruvedrift, og det driftsområde hvor det tidligst ble utviklet avanserte maskiner. V. var den viktigste maskin for å løse dette problemet i norsk bergverksdrift. Vann skulle fjerne vann

V. var som regel en ’stangkunst’, og er i dette prosjektet gitt nærmere omtale under dette oppslaget.

Norges første v. ble anlagt ved Kongsberg Sølvverk i 1644, bare 20 år etter at verket ble tatt opp.^[1]

V. var sin tids største maskinanlegg.

Varia:

- Hvor avgjørende viktig lensingen var for gruvedriften vises ved at det på flere steder ble investert i til dels svært omfattende dam- og rennesystemer som skulle sikre vanntilførselen til kunsthjulene. Det kan også nevnes at det er stilt spørsmål ved om den trege innføringen av vannhjulstypen kjerrat (for steinheisingen) ved norske bergverk skyldtes at man prioriterte å bruke disponibelt vann til lensingen.^[2] Også gjennomføringen av flere (ressurskrevende) stollprosjekter kan ses i lys av den mulighet stollen ga som avløp for oppumpet vann og driftsvann til kunsthjul som ble hengt inn i gruven – og dermed for videre drift mot dypet.

- Innføring av kunst betydde en effektivisering av vannlensingen i gruvene. Dette var naturligvis til stor glede og nytte for gruveeierne, men førte også til at mange som tidligere hadde arbeidet manuelt med lensearbeidet, risikerte å miste jobben. Slike situasjoner kunne føre til organisert opptreden, også med bruk av vold, eller trussel om vold, fra dem som ble rammet. Vi kjenner to tilfeller, men arbeideropprør mot innføring av ny, arbeidsbesparende teknikk har sikkert skjedd mange steder, uten at det nødvendigvis kommuniseres i kildene.

              - Det eldste er fra gruvebyen Schwaz i Tyrol hvor vannlesningen ved gruven Falkenstein på begynnelsen av 1500-tallet foregikk slik: Vannet ble heist opp i lærbøtter med muskelkraft. ’Vannløfterne’ sto den ene over den andre med ryggen mot stiger og rakte hverandre bøttene i lang rekke fra sjaktbunnen til stollen der vannet ble tømt ut. Dette arbeidet var naturligvis både var svært slitsomt og usunt; vann skvulpet stadig over og rant ned på dem som sto under, og løfterne arbeidet derfor i korte skift. Men arbeidet var også avgjørende viktig for gruvedriften og derfor godt betalt. De 600 arbeiderne som var beskjeftiget med vannheisingen var fullstendig klar over hvor uunnværlige de var for driften og drev beinhard lønnskamp under trussel om nedleggelse av arbeidet hvis deres lønnskrav ikke ble imøtekommet. Folk som forsøkte å bygge en v., fryktet angrep fra vannløfterne, slik at man ikke fikk til å bygge kunst før i 1554. Dermed ble løfterne overflødige.

Steinheisingen ved verket ble forøvrig besørget av en enkel hestevandring som ble omtalt som den ”böhmische Kunst.”^[3]

              - Det andre tilfellet vi kjenner er fra Røros kobberverk hvor det i 1669 ble innkjøpt en kostbar hestekunst fra Holland. Bjørn Ivar Berg skriver videre om dette: Den nye flotte maskinen ble imidlertid utsatt for sabotasje fra arbeiderne, som ødela «svingelen» [trolig bommen] og kastet store steiner i rørene [blyrør som hadde fulgt med leveransen]. Maskinen kunne siden ikke repareres av folk på stedet. Senere overfalt arbeiderne byggmesteren Anders Jonssøn og slo ham helseløs. Byggmesteren trodde grunnen til aksjonen var frykt for at 20-30 mann som var sysselsatt med vannpumping nå ville bli oppsagt. Vi har altså også her i Norge tilfelle av ”maskinstorming”, som er kjent fra den industrielle revolusjons barndom et århundre senere.^[4]

- V. hadde et sårbart punkt i vannforsyningen. Når den sviktet, vanligst om vinteren pga. frost, måtte man ta i bruk håndpumper, hestevandringer eller tråhjul for å holde gruven lens.

- I eldre tid ble begrepet ”kunst” gjerne brukt om det vi i dag forstår som ”teknikk”, og også i snever forstand som ”maskin”, gjerne ”vannkraftmaskin”. Siden lensemaskiner representerte de største og mest innviklede mekanismer i gruveteknikken, er det lett å forstå at de store pumpeverk med tilknyttede kraftmaskiner og kraftoverføringer kom til å gå under navnet ”vann-kunster” eller rett og slett ”kunster”.^[5]

- På Kongsberg ble det brukt v. i 256 år fra 1644 til 1900.^[6] Høyst sannsynlig var Sølvverket det verk i landet hvor maskinen var lengst i bruk.