Svartkobberovn

Svartkobberovn/sortkobberovn

Sjaktovn for trekullbasert smelting av venderøstet skjærstein (se venderøsting og  svartkobbersmelting).

S. synes i det store og hele å ha vært nokså identisk med skjærsteinsovnen, dvs man smeltet i lave, såkalte krumovner fram til begynnelsen av 1800-tallet da høyovnene begynte å komme.

Ved større verk kan en anta at en hadde separate ovner for svartkobbersmelting og skjærsteinsmelting, mens ovnene ved mindre hytter og verk ble brukt til begge smeltinger etter ommuring og tilpassning av herden og senkning av blestformene.^[1] Innredning av herd og anlegg av blestformer hørte til smelterens kjernekunnskap. Med bruk av én ovnstype til to forskjellige smeltinger hadde man et rasjonelt system i forhold til bygging og vedlikehold, og ved de mindre hyttene gav vekselbruket stor fleksibilitet i hyttearbeidet og god utnyttelse av realkapitalen.

Forholdet mellom antallet ovner til skjærsteinsmelting og til svartkobbersmelting varierte sikkert en god del, spesielt pga av variasjoner i malmgrunnlaget. Kanskje var 3:1 ikke uvanlig. Analogt ville rytmen i vekselbruket bli 3 uker skjærsteinsmelting og 1 uke svartkobbersmelting på samme ovn.

Generelt hadde s. mindre dimensjoner enn skjærsteinsovnen ved at sjakten var trangere og herden mindre. Ved modifisering av skjærsteinsovn til svartkobbersmelting ble således  herdvolumet redusert.

Dette skyldes flere forhold:

- Man var redd deler av det utsmeltede svartkobberet skulle forbrennes i en stor herd hvis det ble stående for lenge før utstikning.

- Det ble ansett som fordelaktig at utstikningene ikke ble for store og uhåndterlige.

- Trolig har det også spilt en rolle at det ble arbeidet med høyere temperaturer enn ved skjærsteinsmeltingen. Det var lettere å holde høy temperatur gjennom hele smelten i en mindre herd. Dermed sikret man god separasjon av den sterkt jernholdige massen, og man forebygget halvsmeltet gods og dannelsen av urene ovnsprodukter (se svartkobbersmelting).

I noen tilfeller fôret man herdrommet med steinheller både for å beskytte innredningen mot heten og for å gjøre rommet mindre. For å gjøre herden mer ildfast og motstansdyktig mot opptæring fra det særlig varme smeltegodset, ble den også satt med forholdsvis mer leire og mindre trekull i herdmassen.^[2] Det var viktig å forsinke denne forvitringsprosessen for ikke å få forkortede smeltekampanjer.^[3]

Varia:

- En tegning fra Falun (1760-årene) viser en skjærsteinsovn og en s. ved siden av hverandre. Forskjellen i herdstørrelsen er tydelig, svartkobberherden er bare ca 1/3 av herden i skjærsteinsovnen.^[4]

- Ved Garpenbergverket i Sverige hadde man egne, og mindre s., spesielt var brystmuren lavere enn for skjærsteinsovnene. Ved andre svenske verk var det vanlig, i tillegg til reduksjonen i herden, å ikke mure brystmuren i full høyde når det skulle smeltes svartkobber på en skjærsteinsovn.^[5]

- På et kart over Røros-verket fra 1658 finnes opplysninger om åtte skjærsteinsovner og en garherd, men ingenting indikasjon på s.. Det spekuleres i vekselbruk, eller om s. stod i verkets første hytte fra 1646 som ikke er avmerket på kartet.^[6]

- Vekselbruk dokumenteres i en konglig forordning fra 1347 i Sverige. Her omtales svartkobbersmelting i en ovn av samme beskaffenhet som skjærsteinsovnen, bare at herden ble bygget mindre og ble kalt "småhärd".^[7]