Smeltekampanje

DELPUBLISERING. Artikkelen kompletteres senere.

Denne artikkelen er hovedsakelig orientert mot forholdene ved kobberverkene.

Smeltekampanje/smeltekampagne/kampanje/kampagne/tour

Den tid en smelteovn er i sammenhengende drift. 

En s. gikk dag og natt over flere døgn, i nyere tid over måneder og år. En s. varer i prinsippet, så lenge det er gods som skal smeltes, eller inntil ovnen "går i stå", dvs. til den må renses for slagg, fôringer eller annet må skiftes/repareres, o.l..

KOBBERFREMSTILLING

Under femtrinnsprosessen med krumovnsdrift (se krumovn) opererte man vanligvis med en normert kampanjetid på en uke med 9 skift á 12 timer (halv smelting på fredag, deretter klargjøring av ovnen for oppstart mandag morgen), dvs. også behovet for overhaling inngikk i normen. Dette "ukesbruket" var imidlertid godt tilpasset arbeiderens behov for fri på lørdag til å drive sitt småbruk o.a.. Arbeidsordningen synes altså først og fremst begrunnet i innarbeidete tradisjoner og ikke i ovnenes faktiske tilstand ved ukeslutt. Ukesbruket var i sin tid en nødvendig sosial ordning, men den var lite fleksibel og forhindret dermed full utnyttelse av verkets faste kapital (ovner, hytte, verktøy osv).

Overgangen til høyovner ved kobberverkene rundt 1800 brøt opp ukesbruk-tradisjonen. Kampanjelengdene ble betydelig lenger noe som vakte motstand i hyttemiljøet, se Varia nedenfor.^[1] På 1880-tallet kom så brilleovnene og særlig waterjacketovnene med "evigvarende" såkalt frysefôring som økte kampanjelengden ytterligere. Alternativt ble det nå mulig å gjennomføre flere s. før overhaling.

Lange s. var ønskelig av driftsøkonomiske årsaker og kan mer allment ses som et vesentlig bidrag til den modernisering og effektivisering av kobbersmeltingen som fant sted utover på 1800-tallet.

De nye høyovnene skilte seg fra krumovnene først og fremst ved at ovnsrommet ble større pga økt høyde. Det større ovnsrommet ga muligheter for lengre s. uten avbrudd og kostnader til reparasjon av herd og sjakt, tørking av herdfôring og gjenoppbygging av brystmuren.^[2]

Også når det gjaldt konverterdriften (se bessemering), som kom i gang i 1880-årene, skjedde store forbedringer som ga vesentlig lengre s. enn for de første konvertere som ble installert på Røros og i Sulitjelma. Også her var det et slags "ukesbruk" med hyppige, ukentlige stopper, særlig for å reparere/bytte ovnsfôring. Rundt 1910 ble basisk fôring av konverterne introdusert, noe som ga vesentlig lengre s.. Den nye konverteren egnet seg godt for storskaladrift og det ble også enklere å øke konverterstørrelsen. Kobbersmeltingen var blitt moderne masseindustri basert på helkontinuerlig drift. Se Peirce-Smith-konverter. 

Varia:

- Den tysk forfatter Vargas Bedemar foretok en rundreise i Norden i årene 1810-1814.^[3] I sin reisebeskrivelse bemerker han med oppgitthet hvordan innarbeidete og tilstivnete rutiner preger smeltingen og fører til dårlige ressursutnyttelse og resultater. Han skriver (forf. oversettelse):" Smeltingen i Røros' krumovner skjer som i Tyskland hvorfra også ovnene kommer. Ved smeltingen til [skjær]stein stikker man hver 5-6 time, når herden er full. Da smelterne iflg. det gamle systemet alltid skal smelte en bestemt mengde erts (uansett hvordan smeltingen forløper) i et ukesverk,^[4] så skjer det fra tid til annen at de blir ferdig 6-8 timer før tiden. Da tilbringer de tiden med å sette på kull for å holde metallet flytende til det skal stikkes ut. De setter også gjennom 5 tønner ekstra før høytider som jul og påske. Slike ureglemessigheter må ha en svært uheldig innflytelse på smelteproduktene, og det er derfor ikke å undres over at man finner opptil 1 6/8 % Cu i slagget." ^[5]

- Motstanden mot de nye høyovnene hadde forskjellige årsaker, men kan mer generelt tas som et godt eksempel på den konservatisme og egensindighet som rådet i hyttemiljøet.

For arbeiderne har det trolig hatt størst betydning at smelting i høyovner brøt opp ukesbruket slik at flere måtte arbeide i helgene. Kanskje fant motviljen også grobunn i en frykt for at den nye ovnsteknologien skulle gi arbeidsgiverne en mulighet til å presse de ansatte til å arbeide og produsere mer for samme lønn. Forelegg for en slik antakelse er en kommentar fra den svenske bergmannen Samuel G. Hermelin som i sin rapport fra en rundreise til norske bergverk i 1768 skriver dette om det norske ukesbruket (transkribert): "Skjærstenssmeltningen holdes ikke igang mere end 4,5 døgn paa samme redning, mens det i Sverige gaar nogen og 20 døgn og derover[…] Nogen norske har lært den svenske metode, og indser nytten og mul­igheten av den, men bruker den ikke, da de frygter for at interes­senterne[…] ogsaa skulde fordre, at arbeiderne og betjeningen skulde producere mere kobber og arbeide mere, uten at de vilde betale dem forholdsvis derfor, men bibeholde samme maanedsløn, naar de arbeider alle dage i uken, incl, helligdage, som naar de […] er sysselsatte med smeltningen 4 1/2 dag i uken."^[6]

De lange s., med smelting også på søndager, var for øvrig et selvstendig argument i kampen mot høyovnene blant en del sterkt kristne hyttearbeidere. Da Eidet hytte (Rørosverket) ble bygget opp etter en brann i 1853, ville således arbeiderne som var haugianere, ha krumovner fordi disse ikke behøvde å holdes i drift på søndagene.^[7]

- Et brudd på ukesbruk-tradisjonen har vi fra Kongsberg Sølvverk hvor det hendte ”sig iblant naar Ovnen er i god Stand og man har meget Gods at forsmelte, da for at vide Tiiden, en Krum-Ovn over Raae [råsmelting] kand gaae i en Tour til 2den Uges Fredag som er 12 Jevn­døgn.”^[8] Det hendte nok at tradisjonen ble brutt også ved andre verk. Vi merker oss ellers at det riktignok tas forbehold for ovnens tilstand, men det synes også som "god Stand", dvs. med mulighet for videre smelting, ikke var så uvanlig. Det er også interessant å merke seg at s. utvides med akkurat én uke.

JERNFREMSTILLING 

Masovner kan ha s. på 2-3 år, i tidligere tider kalt blåsningstid, eller bare blåsning.