Skrov

Skrov (dial. Røros)

Det utvendige skall på et kjernerøstet stykke kobbermalm (se kjernerøsting).

Etter kjernerøstingen ble s. frasjeidet med en liten hammer (se kjernesjeiding) og lenge bare behandlet som avfall. S. utgjorde ca 90 % av malmstykkets volum og holdt, i følge undersøkelser, 1,7 % Cu i snitt^[1], tilsvarende innholdet i svært fattig malm. Etter kjernerøstingen var kobbergehalten i s. langt lavere enn i kjernen, men pga sitt store totalvolum, kan en regne at opptil 85 % av kobberet i malmen ble igjen i s. Dette kobberet kunne utvinnes ved forskjellige våtveismetoder, bl.a. sementering,^[2] men det kom ikke til noen industriell utnyttelse på denne vei før bergmester Sinding utviklet sin spesielle prosess rundt 1850, se Sindings metode.

I praksis viste det seg umulig å få kjernen fri for mekanisk vedhengende s. ved sjeidingen. For å få opp Cu-gehalten i kjernegodset ble det i 1870 gjennomført forbedrede sjeidemetoder ved Folldalsverket, se kjernesjeiding.

Mens kobberet søkte innover, søkte jernet utover mot oksygenet, slik at overflaten på s. fikk et lag av rødt jernoksid.

Frasjeidingen av s. var kvinne- og barnearbeid. Ved Agordoverket i Nord-Italia, hvor man hadde drevet med kjernerøsting helt fra 1730-årene, utviklet man en maskin som skilte skrov fra kjerne.^[3]

Fotnoter

1. Vogt 1889(576):56.

2. Bergmester Strøm nevner muligheten for etterbehandling ved sementering i sin prisoppgave om kjernerøstingen fra 1821 (Gjengitt i Espelund 1998:73). Det foregikk også enkelte andre forsøk med utvinning av restkobberet i s. ved finknusing og utfelling. Det må her tas et forbehold for Tydalsverket. Her kan kobberinnholdet i skrov etter kjernerøsting ved Kjøli gruver ha blitt utvunnet ved sementering i 1860-årene. Hytteprosessene ved dette verket er p.t. ikke klarlagt.

3. Espelund 2010 (707):11. Agordoverket er trolig det verk hvor det ble kjernerøstet lengst, så vidt kjent fra 1730-årene til verket ble nedlagt i 1898.