Overgar

Overgar/overgarr (ty. übergar)

 

Betegnelse på garkobber som har et visst innhold av kobberoksidet, Cu2O.[1]

 

Oksygeninnholdet i o. kobber gjorde kobberet sprøtt og usmidig og dermed uegnet til mekanisk bearbeiding som smiing og valsing. For å få "hammergar"  kobber måtte kobberoksidet reduseres til metallisk kobber gjennom en forsiktig reduserende smelting i herd eller digel, se hammergaring.

Det synes som om nesten alt garkobber var o., og at dannelsen av kobberoksid først og fremst fant sted mot slutten av garingen.

 

Metallurgisk tolkning:

Når det på tross av kobberets lave affinitet til oksygen dannet seg kobberoksid under garingen, skyldtes det trolig at oksygenet i smelten bandt seg til kobberet når det, særlig mot slutten av smeltingen, ikke ’fant’ forurensninger å binde seg til.

En kan også se overgaringen som en uunngåelig følge av selve smeltemetodikken med en langvarig og kraftig luftstrøm ned mot badet og de stadige avdrag av slagg/krets som gav kobberet på overflaten rikelig tilgang på nødvendig oksygen for å danne kobberoksid.

 

Varia:

- Har begrepet "overgar" gjennomgått en betydningsforskyving fra et spesifikt til et mer generelt innhold, på følgende måte?: ’Overgar’ indikerer en tidlig tolkning av hva som skjedde i herden under garingen - kobberet inneholdt for mye oksygen fordi det ble garet for lenge. Senere, når kunnskapsgrunnlaget ble utvidet og man ble klar over at overgaring var det normale og nærmest uunngåelig, ble begrepet alminneliggjort og brukt mer allment om elementært garkobber som ikke var videreforedlet ved hammergaring, el.lign.

- Når ’alt’ garkobber var o. og i alle fall noe urent, fremstår den enkle visuelle kontrollen av smeltingen (bl.a. observasjon av fargespillet på overflaten) som nokså optimal i forhold til hensikten: Den skulle være nyttig i det praktiske arbeidet ved garherden for å angi når garkobberet hadde nådd den optimale renhet på 98-99%.

 

       

Fotnoter

1. Det er anslått at o. kobber gjennomsnittlig holdt 6-8 % kobberoksid Cu2O (Meyers Konversationslexikon 1888-1890, bd 10,s319).