Magnetkis

Magnetkis/pyrrotitt/brunkis

Jernsulfidisk ertsmineral med ideell kjemisk formel FeS, mineralogisk akronym po.

M. har bronseaktig farge og metallisk glans. Spesifikk vekt 4,6. Forholdet jern:svovel ≈ 60:40. De magnetiske egenskaper varierer bl.a. med den kjemiske sammensetningen i mineralet.

           M. forekommer ofte i betydelige mengder på kisforekomster sammen med kobberkis og svovelkis og kalles da brunkis.

Mineralet hadde flere mindre heldige egenskaper for kobberfremstillingen. Det var bl.a. relativt lite eksotermt, dvs det avga mindre varme enn kobber- og svovelkisen ved oppvarming hvilket bidro til økt vedforbruk ved kaldrøsting og venderøsting. Malmen egnet seg heller ikke til den såkalte kjernerøstingen som ble drevet bl.a. ved Folldalsverket. Rørosverkets gruver i Storvartzfeltet, samt Mugg- og Olavsgruven holdt i stor grad magnetkismalmer.^[1]

           M. ble utnyttet som svovelkilde i kisindustrien, men var mindre attraktivt pga sitt relativt lave svovelinnhold og fordi dets tendens til selvantennelse skapte problemer ved transport og lagring.^[2]

           M. opptrer som hovedmineral ved alle de store nikkelforekomstene i Norge og følges da av nikkelmineralet pentlanditt og som regel noe kobberkis.