Krumtapp/pappe (ty. Krummzapfen)
Veivaksel (’sveiv’) av støpt eller smidd jern for omdannelse av en roterende bevegelse på en aksel, til en rettlinjet bevegelse, eller omvendt.
I den klassiske bergverksindustrien ble k. brukt til å overføre kraften fra det roterende vannhjulets aksel til stangfeltets fram-og-tilbake-bevegelse, deretter eventuelt tilbake til en roterende aksel via en ny k..
K. besto av ”bladet” som ble slått inn i (tre)akselen, ”tappen” eller ”halsen” (armen) og ytterst ”nokken” eller ”vorten” som via pleielen var påkoblingspunkt til stangfeltet.
K. hadde anselige dimensjoner. En kilde (Kongsberg Sølvverk 1726) opplyser at k.s lengde gjennomgående var 1 alen (≈63 cm), hvilket gir en samlet slaglengde 1,26 m. 1 alen kan ha vært en vanlig lengde for k. både ved andre verk og over tid.
K. kunne også påsettes toppen av en spindel i en hestevandring for drift av et pumpefelt i en sjakt, se vanngjøpel.
.
K. var maskinens mest utsatte del og måtte støpes i ett stykke, eventuelt smis maskinelt, f.eks. med en vannhjulsdrevet smihammer. Dette arbeidet kunne normalt ikke utføres ved bergverkene, men måtte leveres fra jernverkene.
For sikker innfesting av tappen i hjulstokken hadde den to eller fire fløyer (vinger) som ble slått inn i stokken i utarbeidete spor og kilt fast med et stort antall trekiler. En slik akseltapp ble kalt ’bladtapp’. Alternativt kunne bladet erstattes med et skaft bestående av en jernstang smidd i firkant, trolig en ubrukelig løsning for innfesting av en k. med den store belastning den var utsatt for.
K. hvilte i et bærelager av støpt jern (futeisen), stein eller hardtre nedfelt i et bjelkestykke (tappkloss). Se også akseltapp.
Varia:
- Da Kongsberg Sølvverk skulle ha en k. i 1650, ble skrapjern kjørt fra verket ned til en smie på Vestfossen med to hester. Tilbake ble k. kjørt med fire hester, altså en tungt lass.
- Et vannhjulsdrevet pumpeanlegg ble i 1640-årene forsinket på Kongsberg fordi jernverket ikke forsto at en k. måtte støpes i ett stykke. Fossum jernverk som hadde bestillingen, hadde støpt den i to stykker. Det berettes også om en k. som var støpt i tre deler og som derfor ikke kunne brukes.
- K. er kjent fra slutten av 1400-tallet, før stangfeltets tid.