Ukesbruk

Ukesbruk^[1]

Arbeidsordning i smeltehytta.

Med u. menes en ukes sammenhengende smelting (mandag-fredag) som ble avsluttet med at ovnen ble blåst ned, reparert og klargjort for neste ukes drift. Smeltedøgnene var inndelt i to skift, dvs. at et u. bestod av 9 smelteskift (bare en økt fredag).

Standardiserte smeltekampanjer på en uke med lørdagsfri utviklet seg som en normalordning vesentlig pga. to forhold: En ukes drift var noenlunde passe driftstid før overhaling av en krumovn, og arbeidsstans lørdag var tilpasset hyttearbeidernes behov for tid til å drive litt jordbruk for sitt livsopphold. Normen utviklet seg altså på grunnlag av en sjelden allianse mellom tekniske og sosiale behov og etablerte seg som en fast tradisjon knyttet til smelting med krumovner.

En kan også stille spørsmål om hvilken betydning u. hadde som driftsøkonomisk enhet. Ble regnskapene for produksjon og forbruk ført pr døgn, pr u. eller pr bergmåned? Av disse alternativene synes ukesbruk-enheten å ha vært spesielt godt egnet til økonomiske beregninger som kunne gi oversikt over verkets utbytte av den løpende sjaktovnsmelting. Det var i alle fall en fordel at en kunne forholde et bestemt produksjonsresultat (f.eks. skippund skjærstein) til en nøyaktig definert tidsenhet av passe lengde. Kanskje var dette så greit at også regnskapsmessige forhold ble en del av normgrunnlaget for sjaktovnsmeltingen, eller, sagt annerledes, at u. ble beholdt også fordi det passet godt som regnskapsenhet og dermed som styringsverktøy for verkets ledelse. Og ble også øvrig hyttevirksomhet som røsting og garing av denne grunn innordnet regnskapsmessig i ukesbruksystemet, kanskje med den følge at denne innordning også fikk konsekvenser for måten hele driften ved verket ble organisert på? Bare nærmere studier av verkenes regnskaper kan gi svar på slike spørsmål.

U. som driftsenhet synes uansett å ha stått svært sterkt i Norge til langt ut på 1800-tallet.

Selv om det fantes ”gode grunner” for ordningen, var den uansett lite fleksibel og hindret full utnyttelse av verkets faste kapital (ovner, hytte, verktøy osv). Med sin sterke binding til krumovnsdriften kan en derfor regne med at ordningen ble svekket utover på 1800-tallet i takt med innføringen av nye ovnstyper som krevde lengre smeltekampanjer for å gi driftsøkonomisk gevinst, (høyovner, waterjacketovner). Innføring av høyovner vakte for øvrig betydelig motstand i hyttemiljøet (se smeltekampanje, Varia).

Varia:

- Det er grunn til å regne med brudd på ukesbruk-tradisjonen forekom når en av dens forutsetninger, dekking av de tekniske behov, bortfalt. Vi har et eksempel fra Kongsberg Sølvverk. Her hendte det ”sig iblant naar Ovnen er i god Stand og man har meget Gods at forsmelte, da for at vide Tiiden, en Krum-Ovn over Raae [råsmelting] kand gaae i en Tour til 2den Uges Fredag som er 12 Jevn­døgn.”^[2] Vi merker oss spesielt at det synes som "god Stand", dvs. med mulighet for videre smelting, ikke var så uvanlig. Det er kanskje en tilfeldighet, men det er interessant å merke seg at smeltekampanjen utvides med akkurat én uke, slik at også den utvidede smelting innpasses i ukesbruk-systemet.

- Stora Kopparbergets bedriftshistoriker, Sten Lindroth, gir i sitt verk flere kontrasterende kommentarer til forholdene i Norge. Han skriver bl.a. at u. her holdt seg gjennom hele 1700-tallet (mens u. i Sverige, med en annen ovnstradisjon, hadde begynt å bli svekket fra slutten av 1600-tallet, dvs smeltekampanjer på over én uke begynte å bli vanlig). Han opplyser også at man på Røros (1760-årene) forsøkte å forlenge smeltekampanjene til 15-18 døgn, slik som ved Stora Kopparberget, uten at det førte til noe.^[3] Ifølge en annen kilde ble forsøket oppgitt da hyttearbeiderne fant metoden tyngre og mindre hensiktsmessig,^[4] hvilket ifølge en tredje kilde trolig må anses som et vikarierende motiv. Han skriver (transkribert): "Nogen norske har lært den svenske metode og indser nytten og mul­igheten av den, men bruker den ikke, da de frygter for at interes­senterne […] ogsaa skulde fordre, at arbeiderne og betjeningen skulde producere mere kobber og arbeide mere, uten at de vilde betale dem forholdsvis derfor, men bibeholde samme maanedsløn, naar de arbeider alle dage i uken, incl, helligdage, som naar de […] er sysselsatte med smeltningen 4 1/2 dag i uken.".^[5]