Kis

Kis/kjeis

Betegnelse på metallskinnende, harde, sprø svovel- og arsenmalmer av forholdsvis lys farge, for det meste gule og grå, men også hvite og rødlige.

Norsk kis er mineralogisk og kjemisk svært monoton. Det finnes således knapt påviselige mengder arsen, antimon, tinn, bly m.m. innblandet. Også edelmetallene gull og sølv finnes i svært begrensede mengder.^[1]

Eksempel på k. er svovelkis, kobberkis.

I bergverksindustriens tidligere historie ble kismalm først og fremst utnyttet på grunn av kobberinnholdet, mens svovelkis bare var verdiløs gangart. Fra 1860-70-årene fikk kismalmene fornyet betydning som malmressurs da svovelkis ble en ettertraktet råvare som svovelråstoff for den raskt voksende svovelsyreproduksjon ute i Europa. Denne malmtypen ble nå det viktigste reservegrunnlag for norsk gruveindustri.

Kismalmene er mer eller mindre komplekse med vekslende mengder av kobberkis, andre sulfidmalmer som sinkblende, blyglans, edelmetaller m.fl. Dette ga muligheter for å utnytte kismalmen. som råstoff ikke bare til svovelsyreproduksjon, men også til metallutvinning av kisavbrannen ved såkalte ekstraksjonsverk ute i Europa.^[2] Residuet etter disse prosesser, såkalt purpurmalm, hovedsakelig bestående av jernoksid (Fe₂O₃), gikk til lokale jernverk. Dermed kunne man foreta en nærmest total utnyttelse av mange norske kisfore­komster som i all hovedsak var nokså kobberholdige med gehalter opp mot 4 % Cu.

Se også tema-artikkel Kisindustrien.

Varia:

- Norske kismalmers 'monotone' karakter står i kontrast til forholdene ved andre store europeiske kisforekomster, som Falun, Goslar og de spanske leiesteder (Rio Tinto m.fl.). Disse forekomster holder også en relativt betydelig gehalt edelmetall.^[3]