Hydrometallurgi

DELPUBLISERING. Artikkelen kompletteres senere.

Hydrometallurgi/våtveisbehandling/våtveismetode/våte vei/vaade vey

Væskebasert behandling av metaller og stoffer som inneholder metaller, i motsetning til smeltebasert.

Hydrometallurgiske metoder går i korthet ut på å trekke metall ut av knust malm eller mellomprodukter, som konsentrater, med kjemikalier (salter, syrer) oppløst i vann, etterfulgt av utfelling med bruk av forskjellige fellingsmedier.

Disse metoder har vært lite anvendt i norsk metallurgi. Av betydning for kobberfremstillingen i Norge kan nevnes sementering og Sindings metode. Av langt større økonomisk betydning var kobberfremstilling ved utluting og etterfølgende pyrometallurgisk behandling av avbrannen av kobberholdig svovelkis. Denne prosessen foregikk imidlertid i det alt vesentlige ved såkalte ekstraksjonsverk i utlandet hvor mye av råstoffet var norsk kis.

Mye basert på importert råstoff har lokale kraftressurser (Odda, Kristiansand) blitt utnyttet i hydrometallurgiske prosesser til raffinering av kobber, sink, kadmium, nikkel og edelmetaller, se elektrolytisk raffinering.

Våtveismetoder har også vært i bruk ved proberingen hvor de ble regnet som langt mer pålitelige enn de gamle smeltemetoder, spesielt etter at titreringsmetoden^[1] ble oppfunnet på begynnelsen av 1830-tallet. Moderne kvalitativ og kvantitativ probering av kobber skjer gjerne med avanserte elektrolytiske metoder hvor prøvegodset utlutes i forskjellige oppløsninger.

Metodeutviklingen og bruk av våtveisprosesser, spesielt innen proberingsfaget, skjøt fart på slutten av 1700-tallet i takt med utviklingen av moderne, eksperimentell kjemi.

Våtveismetoder har tradisjonelt vært tatt i bruk som et alternativ for å utnytte fattige malmer som det ikke var lønnsomt å opparbeide ved vanlige smeltemetoder. De brenselsbesparende våtveismetoder kunne også være av interesse i skogfattige strøk, som i Sør-Amerika hvor de fikk stor utbredelse.

”Hydrometallurgi” er et moderne uttrykk for en teknologi for metallfremstilling ved væskefaseprosesser, og er således et helt selvstendig alternativ til smelteovner og høytemperatur-prosesser. Slik var det ikke tidligere da våtveismetodene alltid inngikk som et moment i en prosess som også omfattet et eller flere smeltetrinn. I dag vil valg av hydrometallurgiske metoder stå sterkt av miljøhensyn.

Varia:  

- Et såkalt presipitasjonsverk for produksjon av sementkobber ble anlagt ved Kvikne kobberverk i 1724, varighet ukjent. Det ble så gjort noen våtveisforsøk ved Killingdal og Kjøli gruver rundt 1860 uten at vi vet noe mer om dette. Til slutt kan nevnes at det ved århundreskiftet 1900 ble utvunnet 10 tonn sementkobber med 50-70 % Cu fra gruvevannet som man pumpet opp fra gruvene på Løkken. Se også utluting.

- "Norsk" kobberproduksjonen ved ekstraksjonsverk i utlandet fikk et stort omfang. En beregning fra 1926 viser at kobber utvunnet av eksportert svovelkismalm i de 65 år etter 1861 oversteg den samlede norske hjemlig kobberproduksjon gjennom tre hundre år med ca 30 %.^[2]

- En av de viktigste våtveismetoder som har vært i bruk i norsk bergverksdrift, er den såkalte cyanidbehandlingen som ble utviklet ved Kongsberg Sølvverk rundt århundreskiftet 1900. Nedknust/vasket bergmasse ble utlutet i en cyanidoppløsning med påfølgende utfelling og filtrering før røsting og finbrenning (siste smelting). Metoden var avgjørende for Sølvverkets fortsatte eksistens i en periode med fallende sølvpriser