Hammergaring

Hammergaring/smigaring

Smelting av garkobber under reduserende forhold i herd i den hensikt å fjerne oksygenoverskuddet i kobberet for derved å gjøre det smidig og velegnet for bearbeidelse i smie eller valseverk.

Ordinært garkobber var som regel såkalt "overgar" dvs. det holdt for mye oksygen på grunn av innblandet kobberoksid (Cu₂O)^[1]. Dette gjorde kobberet usmidig. Skulle kobberet bli egnet for mekanisk bearbeidelse, bli 'hammergar', måtte kobberoksidet reduseres til kobber gjennom en forsiktig reduserende smelting i herd eller digel. For å skape de nødvendige reduserende forhold ble kobberet nedsmeltet ved svak blest og mindre spiss innblåsningsvinkel og med bruk av kullbiter som ble lagt på badet for dannelse av CO-gass. For å skape et reduserende miljø ble det også stukket friske trespirer ned i smelten og rørt om med disse slik at det dannet seg hydrokarbongasser. Dette kalles poling.

Også ved h. ble det gjort "avdrag" av såkalt krets fra toppen av smelten. Den kobberrike kretsen fra første garing og fra h. gikk tilbake til svartkobbersmeltingen, evt. til separat kretssmelting i egen ovn.

Underveiskontroll av smidigheten kunne foretas ved at det ble tatt ut prøver som ble undersøkt ved hamring av prøveuttaket både i varm og kald tilstand. Også bruddflater ble vurdert. H. ble avsluttet når prøvene gav fullgodt resultat. Se for øvrig Varia nedenfor med anbefalinger for hvilke momenter som skulle tillegges vekt ved visuell observasjon av badet før avslutning.

Varia:

- Ved Leren Valseverk foregikk h. fra 1840-årene i flammeovn. For en nærmere gjennomgang av smelteprosedyren, se flammeovnsraffinering.

- En opplysning om gehalten i et parti svartkobber kontra gehalten i det samme kobberet bearbeidet til hammerkobber, gir et prosesstap (avbrann) på 13 % Cu.^[2] En annen kilde oppgir kobbertapet ved h. av garet kobber til 2 %.^[3]

- Omfanget av h./s. og poling er usikkert og omtales lite i litteraturen.^[4] En mulig, men udokumentert, forklaring kan være at h., når slik ekstra raffinering var ønskelig, ble integrert i den ordinære garingen, som et avsluttende arbeidsmoment.^[5] Spesielt h. ved poling kunne enkelt la seg gjennomføre på denne måten.

En alternativ forklaring er at h. ikke ble foretatt ved verkets egen hytte, men f.eks. ved det verk som skulle bearbeide kobberet. Vi finner således at Leren Valseverk (anlagt ved Trondheim (1814-16) selv garet/smigaret sitt kobber, med svartkobber/garkobber fra andre verk som Røros og Tydal verk som råstoff.^[6] Slik arbeidsdeling var også vanlig i utlandet. Ellers ble det produsert beskjedne mengder såkalt plattkobber ved Rørosverkets to hytter på Røros (1795-1831) og Tolga (1703 – 1778).^[7] I tillegg var det ytterligere tre hammerhytter i Trøndelag, bl. a. en i nærheten av Ranheim. Alle, unntatt Røroshammeren, måtte etter hvert innstille pga konkurranse fra svenske hammerhytter. Andre hammerhytter i Norge kjennes ikke. Som det fremgår var altså hjemmemarkedet for hammergar kobber svært begrenset.

Eksportstatistikken gir heller ikke særskilte opplysninger om "hammergar kobber". Også dette tyder på at det vesentlig ble produsert elementært garkobber i Norge, mens hammergaringen eventuelt foregikk ved utenlandske manufakturer.

- Fra Avesta i Sverige hvor man garet svartkobberet bl.a. fra Stora Kopparberget i Falun, kan gjengis en samtidig kilde som presenterer en momentliste for hva smelterne skulle se etter for å avgjøre når det nedsmeltede garkobberet var blitt hammergar.

(Teksten er noe bearbeidet):

Smelteren skulle observere:

- om kobberet ”kokte” eller var slett på overflaten;

- om de gnister som spraket opp fra herden, for opp med kraft og fordelte seg som stjerner i luften, eller om de steg rolig opp;

- om kobberet fikk en seig snerk på overflaten som til sist ikke ble blåst i stykker av hvert pust fra belgen;

I andre kilder fremheves det at kobberet som ikke var hammergar var mørkt i fargen og skummet som fløte eller fett i herden når kullet ble skjøvet til siden. Det ferdige kobberet derimot hadde en himmelblå farge som til og med gikk noe over i grønngult.^[8]

- ’Hammergaring’ har overlevd som begrep og delvis som metode selv om raffineringsovner etter hvert overtok for garing på herd. I de nye ovnene gjennomgikk det bessemerte råkobberet en oksiderende og reduserende smelting i én prosess, se garing, punkt B.