Garmaker

Garmaker/garmager/gaarmager/gahrmaker/garrmakar/kobbergarmaker/kobbergahrmaker (ty. Garmacher) 

Fagarbeider og arbeidsleder med ansvar for garherd og den avsluttende smeltingen, garingen, av kobberet.

G. arbeidet med sin knekt ved garherden enten i ei egen garhytte, som på Røros, eller inne i den ordinære smeltehytta. G.s arbeid bestod i å raffinere svartkobber med en kobbergehalt på ca 90 % til garkobber som skulle holde 97-99 %. En garing tok fra 3-6 timer.

G.s arbeid var krevende og ansvarsfullt. Av trinnene i den tradisjonelle femtrinnsprosessen ble garingen ansett som den mest kompliserte. Det ble arbeidet ved åpne herder med høye temperaturer og forbruket av det kostbare trekullet var stort for å oppnå de temperaturer som garingen krevde.

G.s faglige skjønn var spesielt viktig ved avslutningen av smeltingen. Garingen ble avsluttet når g. vurderte at kobberet var tilstrekkelig rent, dvs når forslagging og avgassing av forurensninger ikke kunne drives lenger på en metallurgisk og økonomisk forsvarlig måte. Renhet (kvalitet) ble veid mot utbytte. Renheten (og trekullforbruket) økte ved stor lufttilførsel, men samtidig sank utbyttet ved at mer kobber gikk med i slagget. G. var det prosesstrinnet hvor kobbertapet var størst.

G.s faglige dyktighet ble utfordret også underveis i smeltingen, som ved slaggavdrivingen, hvor unøyaktig arbeid gav økt kobbertap. Videre ved prøveuttak av smelte, vurdering av prøver (bruddflater, seighet) og beslutninger om korrigerende tiltak – mer trekull/svakere blest osv. Slikt arbeid bygget på erfaringsbasert, visuell observasjon bl.a. av farger på overflaten av badet.

Det avsluttende arbeidet med å skive opp garkobberet fra herden var slitsomt, krevde erfaring, godt håndlag og et intimt samarbeid mellom mester og knekt.

I tillegg til smeltearbeidet hadde g. også ansvaret for arbeidet med innredning (klargjøring) av garherden. Både materialvalg, utblanding av innredningsmaterialet og utførelse av selve innredningsarbeidet, samt uttøringen av herden krevde god fagkunnskap og var av stor betydning for et vellykket smelteforløp (se innredning). Ved jevn drift var det normale at hele eller store deler av herdfôringen ble byttet ut ved ukeslutt. 

Da garkobber som regel var det eneste produktet ved verket som hadde markedsverdi, fikk kvaliteten på g.s arbeid direkte betydning for verkets lønnsomhet og renommé.

Med faglig totalansvar for verkets sluttprodukt hadde g. en spesielt betrodd stilling og var den best lønnede av hyttearbeiderne. Tilgjengelige data gir grunn til å regne med at han lå ca 25 % over lønnen til smelterne ved sjaktovnene. Det later imidlertid til at g.s lønn vanligvis var produksjonsavhengig, og at inntektene derfor kunne svinge mye gjennom året. I perioder med stor aktivitet kunne lønnen komme på nivå med hyttebetjentene (funksjonærer slik som hytteskriveren og hyttemesteren), mens han i andre perioder kunne gå arbeidsledig uten lønn, hvis han da ikke ble pålagt/påtok seg annet arbeid på daglønnbasis f.eks. i gruvene.

Garmakeryrket krevde lang erfaring, og det ble sett som en fordel at g. hadde godt kjennskap til de foregående trinn i utvinningsprosessen. Yrket døde ut på slutten av 1800-tallet da ny teknologi gjorde den tradisjonelle garingen overflødig.

Varia:

- G.s betydning for verksøkonomien kan illustreres med en historie fra det lille Årdal kobberverk i Sogn (beg. av 1700-tallet): G. Anthony Hartung forlot verket grunnet en lønnskonflikt kort tid etter at garingen var påbegynt ved det nyetablerte verket. Ledelsen uttrykte bekymring for at det ville bli vanskelig  å få tak i en ny g. og for at forsinkelsen ville føre til at den "...udi verchet værende Capital [...] frugtesløs maa henligge ...". Hartung kom tilbake året etter (1711), og i dette året ble det da garet 24 tonn garkobber mot bare 5,6 tonn året i forveien.^[1] Denne fagmannen kunne ikke verket være lenge foruten.      

- Hvor viktig g. var, vises også i det følgende som er hentet fra Rørosverket like etter at verket var tatt opp. Garingen hadde i verkets første år trolig foregått med en hyttearbeider som kun var kyndig i faget. For å øke kompetansen på dette viktige arbeidsfeltet ble det med partisipantskapets støtte og enkelte partisipanters tilstedeværelse 20. juni 1652 inngått en formell lærlingekontrakt mellom garmakermester Hanns Lauridtzenn og en Ernst Christophersenn. Mester Hanns forplikter seg til å undervise "Knecht" Christophersenn i alt han selv har lært, og ingenting skal holdes hemmelig for lærlingen. Mesterens honorar for opplæringen, 50 rdl, ble forskuttert av partisipantene. Til gjengjeld forplikter lærlingen seg til ikke å lære kunsten til noen andre eller reise fra verket uten partisipantenes "willie och tilladelse".^[2],[3]  

- G. tilhørte, bl.a. sammen med belgmakeren, det vi i dag ville kalle nøkkelpersonell i bedriftens arbeidsstokk. Opplæringen i begge fagene kunne skje innenfor rammen av en fast avtale mellom verksledelsen og dyktige fagfolk, som kunne påta seg opplæringen (jfr. foregående punkt). Dette var ellers yrker som ofte gikk i arv fra far til sønn.

- Arbeidet ved garherden kunne være en farlig arbeidsplass for g. og hans knekt. Kom verktøyet i kontakt med kobbersmelten når slagget ble trukket av, kunne flytende kobber sprute rundt. Og blir det helt kaldt vann på flytende kobber, kastes det rundt omkring med et voldsomt smell med livsfare for dem som står i nærheten. Vannet som ble brukt ved avkjølingen før oppskiving ble derfor gjerne forvarmet hvis man hadde liten tid til å vente på naturlig nedkjøling. En måte å gjøre dette på var å legge vannet på en varm herdskyffel før det ble stenket på kobberoverflaten. En mer drastisk metode var å kaste vannet mot den varme veggen i herdens bakkant, slik at det så sprutet oppvarmet ned på overflaten.

Var det mye svovel i smelten, fikk gassdannelsen smelten til å "koke" slik at dråper av flytende smelte kunne sprute omkring.

- I Sverige var det stort fokus på garingen mot slutten av 1700-tallet. Noen tiltak var direkte rettet mot g.. De skulle oppmuntres med pengepremier til å redusere kobbertapet og trekullforbruket, og den g. som produserte mest kobbermengde utover normen, fikk en særskilt hedersgave på 15 rd. Kanskje hadde disse tiltak også et videre perspektiv idet man hadde problemer med g.s "liderlighet" eller drikking – det skjedde at dyktig folk ble avskjediget av denne grunn. Belønningssystemet synes utvilsomt å ha hatt en god effekt på alkoholproblemet og samtidig bidratt til et bedre økonomisk resultat av garingen.^[4] Slike tiltak er ikke kjent fra Norge, uten at man kan slutte at problemene ikke eksisterte.

- Det sier trolig noe om garmakeryrkets status at det er et av de få yrkesbetegnelser som lever som etternavn i Norge. (Garmaker/Garmager/Gahrmaker).