Faring

Faring/fahring (bet. 1. ty. Fahrung)

1. Fellesbetegnelse for arbeidsfolkenes bevegelser til, fra og i gruven (se også anfaring); 2. det man beveger seg på, i tidligere tider gjerne betegnelse på rekken av stiger og gulv i fahrsjakten; 3. transportvei for mennesker i gruven.

Eksempelsetning (2.): ” Faringen er i denne Grube god, usikker, besværlig o. s. v.”^[1]

Varia:

- De gamle gruvemennene måtte alltid forflytte seg vertikalt på stiger. Men det kan vel knapt tenkes noen verre avslutning på en allerede slitsom arbeidsdag enn å skulle klatre opp på lange rekker med stiger i mørke bergrom. Klatringen fordret årvåkenhet og utfordret ens egen utholdenhet. Ekstra belastende, ja helseskadelig etter berglegens vurdering, var det når stigene sto loddrett, eller endog innenfor loddlinjen. Å klatre helt opp i dagen fra bunnen av de dypeste gruvene kunne ta opptil flere timer.

            Frem til elektrisiteten kom på begynnelsen av 1900-tallet var lys identisk med åpen flamme (talg-/oljelamper/fakler/karbidlykter), noe som ikke gjorde klatringen enklere og lettere hvis en måtte ta med lyskilden selv. Bergbryterne måtte også dra på bergsjern eller minérbor som skulle opp for hvessing i smia.

            Ingen har visst spurt gruvearbeiderne om deres syn på denne delen av jobben. Kanskje har de ikke tenkt så mye på det. Slik var det å være gruvearbeider. Så fikk man bare lære seg teknikken og tålmodigheten og utfordre sin egen utholdenhet.

- Bergmennenes bevegelser i gruven innebar en stadig risiko for skade ved fall, og en undersøkelse av yrkesskader ved Kongsberg Sølvverk fra 1739 bekrefter at denne skadekategorien sto for hele 28 % skadene ved verket dette året.^[2]

            Det er grunn til å tro at svært mange av fallulykkene skjedde i forbindelse med stigeklatringen i åpne sjakter. Særlig stor var nok faren på slutten av dagen når en skulle opp etter en slitsom arbeidsdag. Da kunne det fort glippe på fuktige og glatte stiger. Eller kanskje hadde vedlikeholdet vært for dårlig slik at stigen raste sammen.
            Også på arbeidsveien i dagen kunne det skje fallulykker hvis en måtte ta seg fram gjennom terrenget på veier og stier, ofte i mørke. 

- I Sulitjelma (1891-1991) ble det så barskt når snøstormene satte inn at en ved den vanskeligst beliggende gruve måtte ha tau mellom brakka og gruveåpningen om en skulle komme seg fram.^[3] 

            Verre enda var det ved Årdalsverkets (1702-1734) gruver på Overberget (1500 moh). Gruveekstraktene viser at arbeiderne enkelte dager ikke var på arbeid fordi vind og vær gjorde det umulig ta seg frem fra bolighuset til gruvene, en avstand på omlag 50 meter!^[4]