Bankefelt
Bankefelt/bankefeldt
Lett stangfelt (tynne, sammenlenkede trestenger) som gikk ned gjennom fordringssjakten, brukt i signalsystem ”som en klokkestreng”.
Signalsystemet bestod for øvrig av en eller flere hendler (bankesvinger) til å bevege stangfeltet nede i sjakten der heisetønnene ble fylt, og øverst i sjakten av en hammer som slo på en jernplate. Systemet ble brukt til å gi beskjed ved hjelp av avtalte signaler når heisetønnene skulle stanse eller var fulle og skulle heises opp, når man trengte materialer i gruva, ved ulykker osv.
Når den rette linjeføring ble brutt, brukte man såkalte halvkors eller avbruddssvinger for å overføre skyvekraften gjennom ’avbruddet’.
Varia:
- Ved Kongsberg Sølvverk ble det innført b. i 1730-årene. Her var teknikken enkelte steder i bruk til 1950-årene, dvs i over 200 år. Den eneste endring av betydning var at stangfeltene i 2. halvdel av 1800-tallet ble skiftet ut med wire, da under navnet bankestreng.
Innføringen av b. var et stort fremskritt da man tidligere var henvist til å kommunisere ved å slå på heiselinene av kjetting som kunne være flere hundre meter lange og passere en rekke ’avbrudd’ (knekker og bøyninger). Som motiv for innføringen skrev to bergmestre i 1736: ”Da sjaktene dag for dag blir dypere, mener vi at alle dype sjakter bør utrustes med en bankehammer, så anslager, styrter og driver kan kommunisere. Ved den nåværende seilbanking kan kjøringen ikke foregå særlig nøyaktig, heller ikke er det mulig å forstå bankingen korrekt, om det skal stanses eller kjøres opp eller ned.»