Anmeldelse

Melding til myndighetene (lensmann, bergmester) om malmfunn (anvisning).

A. var første trinn i mutingssystemet som sikret førstefinneren enerett til utnyttelse av en malmforekomst. Krav om a. går helt tilbake til den første berglov av 1540.^[1]

             Etter bergordningen av 1812 skulle en anmeldt anvisning mutes innen tre måneder etter a.. Bergmesteren utstedte mutingsbrevet. Dette systemet ble beholdt i bergverksloven av 1842, men med lengre frist, 18 måneder, før skjerperen måtte sikre sitt funn med muting hos bergmesteren. Etter den tid ville funnet falle i det fri og være tilgjengelig for ny a.. Det ble i denne loven også bestemt at a. nå skulle skje til stedets lensmann med kopi til bergmesteren. Malmprøve skulle medfølge a.. Ordningen med å sende a. via lensmannen ble opphevet ved bergloven av 1972 da ordningen med a. falt bort. Selve papiret a. ble skrevet på ble visstnok ofte kalt skjerpeseddel.

            A. ble av lensmannen påført opplysninger om andre skjerpere i området og relevante tidsangivelser bl.a. klokkeslettet for levering av a.. Dette kunne være avgjørende i de tilfeller da flere personer konkur­rerte om førstefinnerretten til de samme forekomster.

            Utover på 1800- tallet ser det ut til at kravet til a. før muting i praksis falt bort og en anvisning kunne mutes direkte hos bergmesteren. A. ble dermed kun et middel til å "erholde for­trinsret". Men det typiske var likevel at finneren anmeldte anvisningen før muting ble begjært .^[2]

            I gjeldende berglov, Mineralloven av 2010, skal leteren, tidligere skjerperen, søke Direktoratet for mineralforvaltning om undersøkelsesrett for å sikre rett til funnet og til å foreta innledende arbeider med henblikk på eventuell gruvedrift.

Varia:

- I Bergverksloven av 14. juli 1842 normerte paragraf syv hva det medførte å anmelde en malmanvisning. Her ble det pålagt finneren, om han ville "nyde godt af en Opdaget Anvisning fremfor senere Findere", å levere en skriftlig a. til lensmannen. Den skulle innholde "Stedet, hvor Anvisningen er fienden, nøie angives, og tillige opgives 2de Vidner, der kunne udvise samme." Lensmannen var pliktig til å påtegne a. "Aar, Dag og Time, samt om naar Nogen i de sidste forløbne tolv Maaneder" hadde registrert anvisninger ”i samme Egn.”^[3]

- Vår frie lovgivning hvor en finner uten store utgifter kunne få eiendomsrett til sitt funn, fristet mange til å delta i malmleting og fra tid til annen oppsto det skjerpefeber i enkelte områder. Prof. Amund Helland kommenterer dette slik: ”Til sine tider, naar der nylig er gjort et større fund, blir der plud­selig taget hundreder, ja tusener af anmeldelser, som efter fundet af Vigsnes ertsleiested [Karmøy] i sekstiaarene, paa svovl og svovlkis; efter guld-fundet paa Bømmeløen [Bømlo] blev der taget et urimeligt stort antal anmel­delser paa guld, i sin tid ligesaa paa nikkelmalm, og de, 9000 anmel­delser i 1895 i vestre søndenfjeldske distrikt er begrundet i de høie priser paa thorit i hint aar.

Erfaring viser, at af de mangfoldige anmeldelser, som aarligaars tages, er det kun de færreste, som giver anledning til skjærpnings­arbeider. Ved dem, hvor man foretager skjærpning, opgives denne i de fleste tilfælde snart, efterat nogle kubikfavne berg er udskudt. Af dem, hvor skjærpningsarbeiderne tager større udstrækning, er det et mindre tal, som har givet anledning til ordnet grubedrift, og ved mange af de gruber, som kommer i drift, er det kun en mindre del, som giver noget endeligt nettoudbytte.”^[4] Det var altså svært få som kom ut av dette gratislotteriet med gevinst.