Innhold og bruksinfo

• *Innledning
• *Jernalder- og middelaldersmeden
• *Smia
• *Bergsmeden
• *Annen bruk av ordene ’smi’, ’smie’ og ’smed’

For Word:
- For rask tilgang til kapittel i teksten nedenfor, ta kopi av *xxxx (Ctrl +C) ovenfor, deretter søk (Ctrl+F), lim inn (Ctrl+V).

 

- 'Først, størst'- tekstene ligger innrykket med punktmarkering. Nærblikkene ligger i margen med egen overskrift.

 - Fagord er lenket til nettstedets Leksikon for nærmere forklaring og utdyping.

---------------------------

*INNLEDNING

Vår sivilisasjon har mye å takke smedene for. Det var de som utviklet og forvaltet den første og avgjørende kunnskap om hvordan metall kunne brukes av menneskene, til smykker og prydgjenstander, til våpen og nyttegjenstander. Og hvem andre enn smedene er mer sannsynlige som ’oppfinnere’ av bronsen, en legering med langt bedre egenskaper enn legeringsmetallene tinn og kobber hver for seg. Og hvem andre kan ha oppdaget at jern kunne bearbeides til stål og herdes slik at man fikk et produkt som utkonkurrerte bronsen på hardhet? En kan også regne med at smeder var aktive i selve metallfremstillingen slik myrsmedene var det her i Norden da jern ble produsert av myrmalm.

            Smedyrket var altså, som så mange andre yrker, langt mer vidtfavnende og mindre spesialisert enn i vår dager da vi har egne låsesmeder, våpensmeder, tidligere også beslagsmeder, spikersmeder, hammersmeder (som bearbeidet jern til stangjern i store vannhjulsdrevne hammerhytter), m.fl.. Foruten å være smed som i dag, (bearbeider, kunsthåndverker og reparatør), spilte de gamle smedene altså i tillegg rollen som deltakere i råstoffproduksjonen og som metallurger.

            Av mer sekundær art, men ikke desto mindre svært viktig, var det at spredningsveiene for kunnskap om metallene trolig fulgte smedenes bevegelser. Det er således fremsatt en hypotese om at de tidligste kunnskaper om jern- og stålfremstilling (ca 1500 – 1200 f. Kr.) fulgte smeder og smedklaner blant oldtidsfolket hettittene som i ufredstider rundt år 1200 f.Kr. måtte flykte fra sine områder i Lilleasia.^[1] Med dette kom kunnskapene om det nye metallet og dets muligheter på vandring, etter hvert også til våre områder, kanskje så tidlig som på 7-800-tallet f.Kr..

 

*Jernalder- og middelaldersmeden

Smedyrket er et av våre aller eldste og mest tradisjonssterke yrker. En kan anta at formende virksomhet med bruk av hammer og varme også her i landet går like langt tilbake som det har vært tilgang på metall, altså helt tilbake til bronsealderen (i Norden ca. 1700 – 500 f.Kr). Da kunnskap om produksjon av jern kom til våre kyster rundt år 500 f. Kr. eller noe tidligere, kunne man så bygge på visse grunnleggende kunnskaper om bearbeiding av dette nye materialet. Vi kan i alle fall spore smiing av jern helt tilbake til begynnelsen av jernalderen (500 f. Kr.- 1050 e.Kr.). I århundrene som fulgte, utviklet smedyrket seg til en profesjon på et meget høyt faglig nivå. Verktøy og produkter som kan spo­res tilbake til vikingtid viser et fullt utviklet fag. En del av de smidde produktene er meget inn­viklede noe som viser at smedyrkets håndarbeid allerede da sto på et solid meto­disk grunnlag.^[2] Ikke minst kan vi beundre mestersmedenes tekniske briljans og deres sans for design i de mønstersmidde sverdene. Å fremstille høykvalitetsstål og smi et slikt sverd var den ultimate utfordring der de beste smedene virkelig fikk vise hva de var gode for. Som alle våpen skulle de være dugelige i strid, et godt våpen kunne bety skillet mellom liv og død, men disse spesielle våpnene var i tillegg sterke statussymboler for makt og rikdom.

 

Da kundetilfredshet og kvalitet var mer enn et munnhell
De gamle smeder arbeidet lenge og omhyggelig for å få best mulig kvalitet på stålet. Det fortelles således at en smed i gammelnorsk tid arbeidet med sitt emne i sju vintre.
           En annen historie er da mestersmeden Volund smidde sverdet Mimung. Det første sverdet ble prøvet ved at en ulltove som drev med strømmen, la seg mot eggen og ble kløvd. Kong Nidung var begeistret, men Volund var ikke fornøyd. Han filte sverdet opp i småbiter, blandet dem med mel og ga til gjess som var sultet i tre dager. Av gåsemøkka gjenvant han jernet og smidde et nytt sverd, men først etter nok en runde med oppfiling og gjenvinning, var Volund fornøyd. Dette sverdet delte en ulltove som var tre fot tvers­over da den kom drivende med strømmen, og kløvde en fullt rustet kjempe med hjelm og brynje til belte­stedet i ett hugg.

Smedyrket var i de eldste tider et høystatusyrke omgitt av mye mystikk. Trolig har det klebet noe sagnaktig over de gamle myrsmedene som drev sitt yrke ute i ødemarken der det var myrmalm å finne. De levde et liv på grensen av virkelighetens verden, tett opp til de overnaturlige vetter, onde som gode. For det er ikke å undres over at det å produsere jern og stål, smi og herde i folks oppfatning grenset opp mot magiens verden – særlig stålet var omgitt med mye ærefrykt, også av jernaldersmeden selv. For han visste ikke at noen få promille karbon i jernet ville gjøre det glasshardt dersom det ble varmet rødglø­dene og deretter bråkjølt i vann. Han visste bare at hvis han lot det bløte myrmalmjernet ligge sammen med knust, glødende beinkull og trekull i en viss tid, fikk han herdbart stål. Det kunne vel ikke være noen annen forklaring enn at kreftene fra en bjørn eller en stor kriger ble tatt ut av skjelettdelene og ført inn i jernet som så kunne brukes til å smi f.eks. et sverd? Sverdet ble dermed også en magisk gjenstand og stålproduksjonen kan si noe om jernalderens forestillingsverden om hvordan krefter og egenskaper kunne vandre og overføres fra et vesen til et annet. Man kunne således få en annen manns egenskaper ved å erobre hans sverd, for øvrig et godt haugbrott-motiv.^[3] Det kan her legges til at forståelsen av denne mystiske kraften, altså egentlig karbonets rolle i stålfremstillingen, først ble helt klarlagt rundt år 1800.

            Det er heller ikke å undres over hvis smedene nøt sin halvmytologiske posisjon i samfunnet og for syns skyld kanskje lot seg friste til å bruke litt fantasieggende ’lurium’ f.eks. i herdevæsken som ellers kunne bestå av de nyttige, men noe traurige elementene tran og saltlake. På dette som på andre områder av smedfaget forekom det nok en del triksing og lureri for å beskytte sine hemmeligheter og vedlikeholde status. I samme hensikt ble det sikkert også fortalt en del skrøner, kanskje særlig rettet mot unge jyplinger som skulle vise seg og konkurrere med gamlekara.^[4]

 

Hands off!

Eggverktøy som kniver, økser og meisler må herdes for å kunne holde på en skarp egg. Det skjer ved at stålet varmes til det gløder kirsebærrødt (rundt 750 °C), og deretter bråkjøles i væske. Etter herdingen er stålet hardt som glass og kan lett brekke. Derfor må det varmes opp igjen til 200-300° C, avhengig av hvor stor hardhet man ønsker. Dette kalles anløping. Også herding og anløping ble omgitt av mye mystikk og mange hemmeligheter, og det fortelles f.eks. at blandingen av herdevæsken var så hemmelig at smeden hugg hånden av han som våget å putte den ned i bøtta for å kjenne på temperatur og sammensetning.^[5]

 

Hemmeligholdet rundt smedens fagkunnskap var nok ganske utbredt, dette var noe kun enkelte utvalgte kunne få tilgang til. Smedyrkets eksklusivitet og opphøyde posisjon ble imidlertid utfordret i vikingtid og middelalder etter hvert som kunnskapen om jernfremstilling ble stadig mer utbredt i bondesamfunnet. Man skal allikevel ikke se bort fra at enkelte mestersmeder gjennom sine ferdigheter ble ansett for å ha særlige evner, eller om man vil, ha sine røtter i en mytisk fortid der dvergene smir gudenes største kostbarheter: Tors hammer, Odins spyd, Freias halssmykke og Frøys skip, Skibladner, som kunne gå til lands og til vanns, alltid i medvind, og som dessuten kunne foldes sammen og puttes i lommen.^[6]

Dvergene  – store på smiing
Dvergene ble regnet som svært dyktige smeder. Om sommeren var de hjemme hver lørdag og drev med kaldhamring. Først smidde de ljåene. De hadde små ambolter og satt i svala og hamret det kalde jernet; det støyet slik at det sang i ørene. Det var dette de drev med til vanlig, men du kunne også legge ljåen din under store steiner så ville dvergene gjøre jobben for deg.^[7]

Nyttig, nyttig
Jern har nesten alltid vært et utpreget nyttemetall.

            Myrmalmjern og -stål ble tatt med smitang og formet i rødglødende tilstand på ambolten, foruten til sverd, til våpen/jaktutstyr som økser, spyd, pilespisser og kniver; til husgeråd som kjeler, grytestativ, lamper og skjeringslenker (regulerbar innretning til å henge gryta i over ildstedet), samt til andre nyttige produkter som spiker, nagler, kistebeslag, hengsler, låser, stigbøyler, bisler, hestesko o.a.
           Mye jern gikk f.eks. med til skipsbygging. På 800-tallet ble det bare i Osebergskipet brukt ca 25 kg jern til 5500 spiker og klinknagler. I tillegg smidde Osebergsmeden et anker på ca 10 kilo.^[8] Ankeret kan tas som eksempel på myrmalmjernets fabelaktige kvalitet. Det har ligget i bakken i over 1000 år uten store rusttæringer, trolig fordi det er smidd av førsteklasses manganholdig myrmalmjern.^[9]

Med sin store nytteverdi kom jernet mer og mer i bruk og antallet smeder økte slik at smedyrket etter hvert var blant de yrkene med flest yrkesutøvere både på landsbygda og i byene. Denne utviklingen åpnet for en mer variert og kommersialisert yrkesutøvelse. Funn kan tyde på at noen smeder begynte å reise rundt, bl.a. med små ambolter, for å betjene gårder uten egen smie og smed^[10], mens andre drev større bygdesmier for et lokalt marked, eller samlet seg i de større byene hvor metall ble bearbeidet, kanskje også for eksport, i egne håndverksmiljøer.

 

Merkevarebygging i vikingtid og middelalder

I vikingtiden var det utvilsomt et stort marked for gode sverd. Den tyske smeden ULFBERHT som trolig hadde sin våpensmie omtrent der Solingen ligger i dag, så muligheten og begynte rundt år 850 å produsere sverd med logoen +ULFBERHT+ innlagt i klingen med mønstersmidde bokstaver – et utrolig krevende arbeid som i seg selv var den beste reklame for smedens dyktighet. Hans markedsføringsopplegg ble en suksess. I alt er det (pr 1976) funnet 116 +ULFBERHT+- sverd  i Europa, hvorav 25 i Norge. Sverdene er datert frem til tidlig på 1200-tallet. Når såpass mange av sverdene er gjenfunnet over tusen år etter at de ble produsert, må de ha blitt laget i store mengder i de ca 350 år ’firmaet’ eksisterte.
            Forsøk på å lage en kopi av et +ULFBERHT+- sverd som i dag befinner seg på museet i Bergen, overbeviste smeden raskt om at dette langt fra var noe masseprodukt slik vi kunne tenke oss. Bak sverdet lå et meget komplisert arbeid med en utforming og sliping av bladet som er den rene vitenskap. Det er påstått at om +ULFBERHT+- sverdet sammenlig­nes med andre sverd, er det som å sammenligne en Spitfire fra annen verdenskrig mot en dobbeltdekker fra første verdenskrig.^[11]

*Smia
Smedens arbeidssted var som oftest smia med en åpen ovn, ei esse, på dialekt ofte kalt smiavl. Her ble det tradisjonelt fyrt med trekull, og for å regulere temperaturen lot man belgen blåse med varierende trykk inn i essa.
           Det er fascinerende å registrere kontinuiteten som preger dette yrket både når det gjelder utstyr og arbeidsteknikker. De viktigste redskapene i smia var da som nå ambolten på smedstabben og skruestikka, sammen med håndredskaper som hammere, tenger, dorer, meisler, filer og baufil. Og om smeden manglet spesielt verktøy eller utstyr, laget han det selv, slik det alltid har vært i smedfaget. Bl.a. var det nødvendig med spesialverktøy i den høyprofilerte våpenproduksjonen slik vi kjenner den fra vikingtiden. Denne produksjonen krever verktøy som per dags dato ennå ikke er funnet. Men praksis og erfaring viser at dette verktøyet må ha eksistert i vikingtiden.^[12]            Smeden hadde nok ofte en eller flere medhjelpere i smia, kanskje en læregutt, smedsvenn, eller en ’oppslager’ bl.a. til den tunge jobben med slegge og hammer for å slå ut slagget av råjernet (luppen) fra myrmalmsmeltingen.

*Bergsmeden^[13]

Ved bergverkene var smeden helt inn i vår tid en uunnværlig fagarbeider. Det er først i nyere tid det finnes en leverandørindustri for industriprodukter og forretninger hvor en kan få kjøpt håndverktøy som bor, meisler og hammere. I eldre tider måtte det aller meste av redskaper, maskindeler og bygningselementer produseres internt ved bergverket.

           Bergsmedene ser ut til å ha utført sitt arbeid etter faste takster og således vært mer å betrakte som selvstendig næringsdrivende enn som lønnsarbeidere. Hans utdannelse var som fullverdig håndverker i smedfaget hvor kjernen i opplæringen var overføring av håndbåren kunnskap fra mester til læregutt og svenn. Men det å være bergsmed var et helt spesielt fag, forskjellig fra hovsmed og kleinsmed i bygd og by.
           Smedetakstene gir oss et godt bilde av hva bergsmedene kunne arbeide med. I en slik takst fra Kongsberg Sølvverk for 1770 blir det regnet opp 170 forskjellige typer redskaper og beslag med i alt 794 varianter i størrelse og detaljutforming, bl.a. av ringer, bolter og kroker. Taksten viser bredden av produkter verkene hadde behov for, selv om dette eksempelet er hentet fra Norges betydeligste bergverk da det var på sitt største. Det er allikevel ikke sikkert at behovene var vesentlig smalere ved andre, og mindre, bergverk.
           Bergsmeden hadde også mange oppgaver knyttet til reparasjoner og vedlikehold. Særlig viktig var arbeidet med brytningsarbeidernes bergsjern og bor. Dette verktøyet som var laget av smijern med en stålsatt egg eller spiss, måtte daglig hvesses og jevnlig stålsettes på nytt før det nye helstålsverktøyet kom i 1860-årene. Betalingen for denne typen arbeid ble kalt ”ørterpenger” etter ’ørter’=egg.
        Arbeider smeden leverte fra seg ble noen ganger, kanskje særlig i eldre tid, merket med spesielle symboler.

 

Hva betyr det, bergsmed?
Ved Bergverksmuseets undersøkelser av renessansebergverket Moisesberg i Fyresdal, Telemark, fant man at de fleste bergsjernene og annen jernredskap var merket med et symbol som måtte vært slått eller stemplet inn mens jernet var varmt. Smeden på Moisesberg brukte mange forskjellige stempelmerker, de kunne bl.a. ha form som et solkors. Det er litt usikkert hvilken betydning merkene hadde, men mest sannsynlig var de symboler for de forskjellige gruvene som smeden betjente slik at han kunne holde orden på jernene han arbeidet med. Andre forklaringer (i utenlandsk litteratur) er at merkene noen steder kunne være et symbol for en bestemt bergbryter, eller en bestemt smed eller smie, mens det andre steder kunne opplyse om bestemte herdinger som viste bruksområdet for jernet.

Det viktigste først
At smeden og smia var av vital interesse for driften av et bergverk, vises tydelig i et brev Christian 4. sendte til stattholder Jens Juel fra Akershus 2. mai 1624. I brevet der han gir beskjed om å grunnlegge bergstaden Kongsberg, bygge landets første kjørevei fra Drammen til Kongsberg etc., var første punkt i kongens brev likevel: "Smiden skal strax til Bjerget opflyttes." [fra Vestfossen].

De store bergverkene kunne ha flere bergsmeder som arbeidet i egne smier nær de største gruvene. Ifølge et manntall hadde f.eks. Kongsberg Sølvverk i toppåret 1770 med 4000 arbeidere 90 mestersmeder og svenner, og antakelig i tillegg mange læregutter som ikke er tatt med i manntallet. Antallet smier er oppgitt til rundt 40.

 

*Annen bruk av ordene ’smi’, ’smie’ og ’smed’
Verbet ’smi’ (gmn. smiða) hadde i tidligere tider en mer generell betydning av å lage til noe, gi noe en håndverksmessig eller kunstnerisk utforming, mens ’smie’ kunne inngå i komposita som prentsmide=boktrykkeri, skosmide= skomakerverksted osv..^[14] I tråd med dette ble både håndverkere og kunstnere kalt "smiðr" enten han arbeidet med metaller, tre eller stein, laget redskaper eller smykker, bygde skip eller hus. I enkelte deler av landet, bl.a. i Trøndelag, kan man ennå høre uttrykk som ”smi et økseskaft”. Og i mer overført betydning kjenner vi igjen ordet ’rimsmed’, altså en som skriver dikt på rim, og Johan Falkberget er betegnet som ’ordsmed’. Denne bruken kan ha lange tradisjoner, da skaldekunsten (liksom smed-, eller håndverkskunsten) hadde en mytisk opprinnelse. Gudene var de første diktere og håndverkere heter det i Voluspå.
           Vi kan til slutt merke oss at ’smed’ så å si ikke brukes som etternavn i Norge. Ifølge telefonkatalogen er det kun fire personer i Norge med dette etternavnet. Dette til forskjell fra land som England og Tyskland hvor Smith/Schmied og varianter av det jo er svært utbredt. Forklaringen er en forskjell i navnetradisjoner. Hos oss er familienavn etter yrke eller håndverk sjeldne. Norske etternavn er ofte navn hentet fra gårder eller avstamningsnavn basert på farsnavnet, såkalte patronymikon som Larsen, Hansen osv.