Svoveldioksid

Svoveldioksid/svovelrøk 

Kjemisk forbindelse mellom svovel og oksygen med formel SO₂.

S. er en fargeløs, giftig, tung, ikke brennbar gass med stikkende lukt. Gassen  fremstilles teknisk i stort omfang ved forbrenning av svovel, eller ved røsting av sulfider som svovelkis. Under egnede omstendigheter forener s. seg med oksygen til svovelsyre når vann er til stede.

S. kalles ofte feilaktig svovelsyrling.  

S. og dets virkninger på mennesker og miljø er mange og dramatiske. Dette gjaldt ikke minst ved kobberverkene hvor pyrometallurgisk virksomhet som røsting (alle kobberverkene), pyrittsmelting (Sulitjelma, Orkla) og bessemering (Røros, Sulitjelma, Birtavarre, Åmdal) avga s. som forårsaket skader på vegetasjon, forpestet arbeidsmiljøet i og rundt hyttene og var irriterende for folk som bodde i nærheten av verkene. Virkninger og skader av svoveldioksidutslipp er utførlig beskrevet i litteraturen om kobberverkene. Se bl.a. Varia under kaldrøsting. Her gjengis svenskene Linnés og Rinmans levende beskrivelse av "roströken" ved Stora Kopparberget på 1700-tallet, men også tidens oppfatning av svovelrøykens helsebringende sider.

Varia:

- Under oppslaget bessemering gis informasjon om diverse frivillige/pålagte miljøtiltak, den såkalte "bakkingen" (se bakke) ved Sulitjelma-verket hvor utslippene av SO₂ var en av årsakene til at verket ble nedlagt i 1987.

- Engelskmannen Edward D. Clarke fikk ved sitt besøk på Røros i 1799 sterke inntrykk av svoveldampens virkninger. Han kan berette om åndedrettsbesvær hos byens innbyggere og om en damp fra røstehaugene som var nesten like kvelende som den damp som fyller Vesuvs krater etter et utbrudd. Og gruvearbeidernes slitte og herjede ansikter viste tydelig hva de måtte døye av sult og savn og den fuktige, usunne luft med sine svovelut­dunstninger.^[1]

- Arbeidsforholdene i smeltehytta ved Sulitjelma-verket var viden om beryktet på grunn av den forferdelige svovelrøyken. I 1917 og 1918 førte dette til problemer med å skaffe nok arbeidskraft i hytta. Formannen dro til Saltdal hvor han talte "… med ca 20 mand der var villige til at tage arbeide hersteds, men erklærede samtlige, at de ikke vilde til smeltehytten." Også omrokeringer av arbeidsstokken var vanskelig. Direktør Quale skriver: "Vi har forsögt at flytte endel folk fra Sandnæs over til Fagerli, men nægtede disse bestemt at gaa i hytten og erklærede, at dersom de blev overflyttet, vilde de med en gang sige op sine pladse".^[2]

- Om den plagsomme svoveldioksidgassen fra røstingen i Falun skriver Linné i 1734:"Röken [...] av kallrostarna då han driver till staden, bliver så tjock, att man ej kan se solen, och så penetrant, att man ej vet annat än att blodet strax skall springa ur lungorne, ty det sticker som ett itänt svavelstycke..."^[3] I en artikkel om "Roströk" i sitt bergverksleksikon (1789) utfyller Rinman bildet: "Roströk [...] bidrager til järnsmides snara rostning, gör alt silfver och metall-arbete svart, samt betsar alt träverke brunt: gör linne skört: skadar alla vegetabiliske färgor på kläde och siden: gör fensterglaset dunkelt och tärer blyet, samt är en ödande fiende för gräs och örter."

Det kan imidlertid legges til at det helt inn på 1900-tallet også rådet forestillinger om at svovelrøyk var helsefremmende for mennesker, kanskje ut fra prinsippet "med ondt skal ondt fordrives". En hyttearbeider ved smeltehytta på Kongsberg forteller således at når røsting pågikk (beg. av 1900-tallet), stilte folk seg opp på ei bru like ved for å trekke inn røyken. Og med henvisning til Kongl. Vet. Acad. Handl. 1743, s. 64, fastslår Rinman i sitt leksikon at tross alle ulemper og skadelig påvirkning "Medförer likväl [roströken] den nytta för människor at emotstå all pestsmitta." Dette tilhørte tidens allmennkunnskap. Det er derfor ikke så bemerkelsesverdig at kongen og hele hoffet søkte seg til Sala sølvverk noen mil vest for Stockholm for å puste inne svovelrøyk under en pestepidemi på begynnelsen av 1700-tallet.

Mer beviselig er det at gassen er gunstig for tømmerkonstruksjoner. Den trenger inn i treet og syntes å ha en konserverende og flammehemmende virkning.