Sporstein

Sporstein/sporsteen/spuhrsteen/trottsten (ty. Spurstein)

 

Kobbersulfidholdig produkt (skjærstein) fra svartkobbersmeltingen.

 

S. ble dannet når det ble satt på svartkobberovnen for svakt røstet (dvs lett svovelholdig) venderøsteverk. Pga sin spesifikke vekt la den seg som et tynt lag mellom svartkobberet og slagget.[1] Dannelsen av dette mellomsjiktet bidro til god separasjon mellom fraksjonene. Det var også en vanlig erfaring at s. bidro til god flyt i smeltingen og motvirket dannelse av seigslagg. Den virket i seg selv oppløsende på seigslagget som la seg over svartkobberet i smelteherden. Samtidig "impregnerte" den smelteherden slik at den motsto heten bedre og dermed unngikk en for rask utvidelse hvilket igjen ga muligheter for å holde jevnt høy temperatur over lengre tid og således forebygge dannelse av seigslagg.[2]

Ved utstikkingen kunne smelten kjølne før videre håndtering hvis massen inneholdt s. som kunne holde fraksjonene svartkobber og slagg adskilt. Var det ikke s. i utstikksherden, måtte slagget umiddelbart fjernes etter utstikket for å forhindre at svartkobberet satte seg fast i dette. Fjerning av flytende slagg var et tungt og svært varmt arbeid.

S. var med sine mange fordeler et ønsket biprodukt ved svartkobbersmeltingen. Det kunne derfor bli satt på urøstet, rik malm, eller skjærstein for å få sporsteinsdannelse.[3] S. i utstikksherden var etter gammel erfaring også et sikkert tegn på en vellykket svartkobbersmelting og at garingen dermed kom til å gå godt.[4]

Det er anslått at s. gjennomgående utgjorde ca 5-6 % av det svartkobber som ble stukket ut.[5]

 

S. var en svært kobberrik type skjærstein, men med sterkt varierende Cu-gehalt. Gjennomnittet for fem opplysninger om Cu-innholdet i s. gir 53 % med 37 % som det laveste og 70-80 % som det høyeste.[6]

S. gikk gjerne tilbake til ny og kraftig venderøsting, opp til 18 brenninger er nevnt, før ny smelting.[7] Alternativt kunne s. samles opp og settes direkte på separat smelting, evt. i en egen ovn for smelting av returer, en såkalt kretsovn (ikke kjent fra kobbersmeltingen i Norge).

"Trottsten" er svensk, og det er noe usikkert om betegnelsen ble brukt i Norge, da mest sannsynlig i Rørosområdet. Ved Rørosverket var for øvrig "sporrstein" en generell betegnelse på skjærstein.

 

Fotnoter

1. På tysk heter s. bl.a. Dünnstein
2. Lindroth 1955, bd 2:47,48
3. Meyers Konversationslexikon.
4. Rinmans bergverksleksikon.
5. Bedemar 1819, bd1:565.
6. Opplysninger fra Rinmans bergverksleksikon, Lindroth op.cit, Meyers konversasjonsleksikon, Eggertz.
7. Eggertz  gir følgende opplysninger om s. og behandlingen av den ved Røros: S. holder vanligvis noe over 50 % kobber. Den blir venderøstet på samme måte som skjærsteinen med det unntak at man her benytter noe kull i tillegg til veden, og at den trenger 9 ilder for å oppnå tilstrekkeilig røsting. Inne i disse røstene finner man ofte klumper av metallisk kobber.(Eggertz 1849:15).

Preform Administrasjon   Preform by Dbate