Eksportkis

Eksportkis/exportkis

Betegnelse på svovelkismalm som gikk til eksport.

E. var av tre typer: Stykk-kis, finkis og svovelkiskonsentrat.

Stykk-kis ble levert ubehandlet eller noe nedknust og sortert.

Finkis var et vasket eller flottert samkonsentrat bestående av flere verdielementer. (Se vasking og flotasjon).

Svovelkiskonsentrat var et utflottert, tilnærmet rent svovelkisprodukt.

E. var primært råstoff for svovelsyreproduksjon, sekundært for utvinning av verdimetall. Bruken som råstoffkilde for metallutvinning fikk økt betydning utover på 1900-tallet.

Prisen på verdensmarkedet ble bestemt av innholdet av svovel og metall, først og fremst kobber når gehalten var over et visst nivå.^[1].

Vanlig svovelinnhold i e. lå i området 40-48 %. Vanligvis fant en det ikke lønnsomt å skipe kis med under 40 % S. En regnet at e. til svovelsyreproduksjon burde holde minst 42-44 %.^[2] Ved flere gruver foregikk oppredning for å øke svovelgehalten.

Norsk kis var svært arsenfattig, hvilket ga den et fortrinn på markedet fremfor f.eks. den spanske^[3]

"Svovelkismalm" var nærmest synonymt med "eksportkis" i de første tiår etter at denne handelen ble tatt opp fra Ytterøen i Trondheimsfjorden i 1861. Fra århundreskiftet vokste det så fram et hjemmemarked i sulfittcelluloseindustrien og ved etableringen av enkelte norske svovelsyrefabrikker, se temaartikkel Kisindustrien.

I litteraturen omtales ofte e. som "renkis". Trolig menes med dette kis som enten fra naturens side eller ved lettere oppredning er så fri for bergart o.l. at den er eksportklar.

Verksintern klassifikasjon var vanlig, f.eks. "Eksportkis 1", "Eksportkis 2" osv. Her kunne innhold både av svovel og verdimetall(er) ligge til grunn for klassifikasjonen. Laveste klasse var gjerne "vaskemalm" som måtte anrikes ved våtmekanisk separasjon i vaskeri før eksport.

Metallinnholdet i e. ble utvunnet ved store ekstraksjonsverk i utlandet med den såkalte kisavbrannen etter kisrøstingen som råstoff.

Varia:

- En beregning fra 1926 viser at andelen såkalt kuprøs kis (med over 1 % Cu) utgjorde 80 % av den samlede kiseksport. På et generert nivå ble dermed e. en meget betydelig "kobbermalm". Beregninger viser således at fra halvparten og opp til 80 % av "norsk" kobber ble produsert ved utenlandske ekstraksjonsverk fra 1870-årene og fram mot århundreskiftet. Iberegnet dette kobber økte landets totalproduksjon av kobber betraktelig slik at Norge ved slutten av denne perioden kunne regnes som Europas 4. største kobberprodusent.^[4] En beregning fra 1926 viser videre at kobber utvunnet av e. i perioden fram til 1925 oversteg den samlede norske hjemmeproduksjon av kobber gjennom tre hundre år med ca 30 %.^[5]

Fotnoter

1. Brøgger og Vogt 1894:12. I dette arbeidet angis en nedre grense på 2,5-3 % Cu ved vurdering av tilleggsbetaling. Det fremholdes videre at verdien øker ganske sterkt for hver følgende prosent. E. fra Røros holdt gjennomsnittlig 2,5-3 % kobber. En senere kilde (1926) angir at den kommersielle grense mellom "cupreous" og "ikke-cupreous" kis gikk på 1 % Cu uten at vi kjenner nærmere detaljer om de prismessige konsekvenser (Foslie op.cit:23). Det gis også opplysning om et standard fradrag på 3/4-1 % Cu før endelig pris ble fastsatt (bl.a. Riiber og Aasgaard 1935:88). Dette fradraget skulle dekke tapet ved ekstraksjonsprosessen og ble gjerne betegnet som "ekstraksjonstap".

2. En beregning fra 1925 oppgir at middel for landets totalproduksjon var 44 % S. Her opplyses også at den kobberfattige kis (under 1 % Cu) utgjorde 20 % av den samlede kiseksport. For kis med over 1 % var midlere gehalt dette år 2,56 % Cu. (Foslie op cit:23)

3. Foslie 1926:15

4. Vogt 1895(317):216,227.

5. Foslie op.cit:23. Forfatteren tar utgangspunkt i et gjennomsnittlig Cu-innhold i den "kuprøse" e. på 2,36 % etter fradrag av ekstraksjonstap.