Det norske system
Det norske system
Betegnelse på norsk bergverkslovgivning etter konsesjonslovene i 1909 og 1917: et blandet bergfrihets- oq konsesjonssystem fundert på regalretten.
Konsesjonslovgivningen medførte store endringer i norsk bergverkslovgiving. Gjennom konsesjonslovene av 1909 og 1917 ble det bl.a. bestemt at privat bergverksdrift på mutbare metaller og malmer bare kunne skje etter oppnådd konsesjon fra kongen. I proposisjonen til loven av 1909 inngår følgende resonnement: Første finners rett til bergverksdrift, som fremdeles gjaldt etter bergloven av 1842, var ikke grunnet på noen eiendomsrett til funnet, og dette medførte at lovgivningen sto friere til å regulere bergverksdriften [enn f.eks. vannfallene]. Med støtte i bergregalet som ga staten enerett på praktisk talt all malm, kunne staten altså selv utnytte disse funn, men man valgte å beholde førstefinnerretten fordi den fremmet skjerpevirksomheten. Essensen i ”det norske system” ble dermed: Det var nødvendig med konsesjon for å drive bergverk, men staten sto ikke fritt i tildelingen. På den annen side hadde ingen noe krav på konsesjon. Muteren hadde ingen rett til å kreve konsesjon, staten hadde ingen plikt til å gi ham den. Men staten kunne heller ikke gi konsesjon til noen andre enn den første finner som hadde mutingsbrev. Om konsesjon skulle tildeles, skulle muteren ha den. Systemet har i prinsipp bestått i senere norsk bergverkslovgiving.
Betegnelsen ”det norske system” har sitt opphav i Sverige hvor det som bakgrunn for et forslag til ny svensk berglov i 1923 ble stilt opp fire hovedtyper "utländska rättssystem": Det engelske systemet der mineralene tilkommer grunneieren, det franske konsesjonssystemet, det tyske mutingssystemet [basert på regalretten], og dertil som det fjerde: "det norska systemet", karakterisert som et "blandat inmutnings- och koncessionssystem".