Brenning

’Brenning’^[1]

Lade et sprenghull,’gryta’, med sprengstoff.

Varia:

- Om det å være minerer i dynamittens tidsalder kan vi lese i Norsk Arbeidsmands historie:

”De store planene var det vel andre som la; men det krevdes skjønn og innsikt av hver mann. Fjellet og dets struktur er for eksempel et evig studium, hvordan minereren skal sette hullene for at salven skal bryte best mulig med minst mulig forbruk av sprengstoff. Enda mer spen­nende var dette i handboringens dager enn nå, da en borer det mangedobbelte antall meter pr. dag. Var borehullet ferdig, kanskje flere favner dypt, og «bren­ningen» gjort, kilovis av dynamitt på plass i «gryta», så var det et høytidelig øyeblikk når lunta ble tent. Ville resultatet bli tonnvis av fjell utsprengt, eller ville berget bare slå sprekker? Eller den livsfarlige muligheten: Ville skuddet ikke tenne, men lunta bli liggende og ulme og gloen kanskje nå fenghetta i det øyeblikket en var framme for å undersøke? Lunte og sprengstoff var ikke altfor pålitelige saker. Vinterstid frøs dynamitten og måtte tines opp. Det ble gjort på de forskjelligste måter. I den første tiden var det vanlig å bære den inne på kroppen, for eksempel i strømpeleggene. En kunne få vondt i hodet av lukten, men det samme fikk visst utøyet, som ellers gjerne fulgte brakkene i de dager. «Miten» hjalp mot slikt.”