Anfare

Anfare/anfahre/fare an (ty. anfahren)

1. Gå på arbeid; 2. syn. for ’arbeide’/ha arbeid; 3. ta seg arbeid.

Ad 1. ’Anfare’ har generell betydning og kunne brukes både om å gå på arbeid i gruvene, i smeltehytta, eller på annet verksarbeid.^[1]

Avhengig av hvor arbeiderne bodde i forhold til arbeidsplassen og/eller hvor langt fra dagen arbeidsstedet var, kunne det ta mye tid, ofte mange timer, å a..

En kilde beretter at anfaringstiden ble beregnet til 1 time^[2], en annen at mellom 1/8 og 1/5 av arbeidstiden medgikk ved marsjen fra stollmunningen til og fra arbeidsstedene^[3], og en tredje at arbeiderne brukte hele mandagen på å a. opp til gruvene, når de som ukependlere skulle ha med seg proviant for hele uken.^[4]

Anfaringen i gruvene kunne være svært slitsom med lange marsjer og klatring i stiger, ofte på store dyp. Faringen som foregikk umiddelbart etter arbeidets slutt, var så anstrengende at det i mange tilfelle utvilsomt var helseskadelig.^[5] En kan regne at det tok dobbelt så lang tid å gå opp som å gå ned.^[6]

Hva som skulle regnes som anfaringstid som del av den lønnede arbeidstiden kunne være gjenstand for ’forhandlinger’ og justeringer.

Ad 2.  Eksempelsetning: ”..å anfare dobbeltsjikt for å kompensere manglende lønnsøkninger.”^[7]

Ad 3.             ”             : ”J.Z. fikk tillatelse til å anfare ved Røros.”^[8]

Varia:

- De spesielle forholdene ved Årdal kobberverk berørte også anfaringen. For å komme opp og ned fra Farnes ved fjorden til Overbergsgruvene, ca 1500 meter over havet, måtte arbeideren bruke bena. Store deler av året var veiene og stiene snedekt, og de måtte bruke ski. Materialforvalter Worm beretter at arbeiderne "Perfect kand løbe paa skiir". Å gå opp tok omkring 4 timer, og Worm mente det var så slitsomt at det er som sjel og legeme ”skal skielles fra hinanden".

          Hver vinter skjedde også at arbeiderne pga værforholdene ikke var istand til å ta seg opp til Overberget, men måtte snu på halvveien. Da kom de ikke opp før tirsdag eller onsdag. Dermed gikk mye arbeidstid tapt. Det ble også endel skader ved fall på veien, og vinteren 1715 ble to mann overrasket av uvær og måtte grave seg ned i snøen og overnatte. Og i snøløsningen 1728 falt overstigeren gjennom snøen over en ur. Han greide ikke å komme opp igjen, og ble liggende mellom stei­nene lenge før han fikk hjelp, men pådro seg varig helseskade. Pga denne ”sin Helbreds Forliis” døde han kort tid etter. Enken mottok enkepensjon etter gammel bergskikk, delvis fordi mannen hadde fått sin «helsot» på anfarveien. ^[9]

- Uttrykket ’å ha anfaring’ ble visstnok brukt ved Kongsberg Sølvverk når arbeiderne hadde betaling for den tiden det tok å a..^[10]