Tvilsmalm/tvivlsmalm/oty (dial. Røros)
Malm med lavt kobberinnhold (under ca 3 %).
T. omtales på Røros første gang rundt århundreskiftet 1800. Den var datidens marginale malm og det synes som man bare la den til side. I 1801 ble det så foretatt en rekke (mislykkede) prøvesmeltinger ved de forskjellige gruvene. Tanken om anriking ved pukking (og sannsynligvis vasking) før smelting ble realisert med bygging av pukkverk ved Storwartz i 1806. Trolig kan også marksjeider Aas' forsøk (1813/1814) med utvinning av svovel av t. ses som en del av den pågående forsøksvirksomheten. Også myndighetene ga sitt bidrag. I Rørosloven av 1818 ble det gitt tiendefrihet "… af det Qvantum Kobber som, beviisligen tilvirkes af Pukværks-Slig (se konsentrat) og Tvivlsmalm…". Det er hevdet at forventning om avgiftsfritak var mye av bakgrunnen for verkets forsøksvirksomhet med smelting av "…disse Malme, hvoraf der ved alle Gruver laa utskeidet uhyre Beholdninger." Som forventet ble det mye strid om grensen mellom vanlig malm og t..
I forbindelse med forsøksvirksomheten ble malmen klassifisert i tre hovedklasser: 1 kl. som gikk direkte til hytta (trolig også for røsting). 2. kl. var t. med sterkt innsprengt svovelkis og levererts. 3. kl. helt ubrukelig malm (bare svovelkis og gråberg). Å skjelne mellom drivverdig malm og t. samt gråberg var viktig og måtte begynne alt i gruva.
For Storvarts gruve oppgis at av den opptatte malm var 30 % av type 1, 2-3 % av type 2 og 67 % av type 3. Den opptatte malm i Kongens gruve var langt rikere med litt under 50 % både for klasse 1 og 2, mens klasse 3 bare utgjorde 1 %. Dårligst var Muggruven med 22 % smelteverdig (1. og 2. kl.) av den opptatte malm, resten var kis og gråberg.
T. som før bare ble kjørt på berghalden, fikk fornyet betydning som råstoff da den kunne opparbeides ved flotasjon.
Varia:
- Den tyske forfatter, Vargas Bedemar, besøkte Rørosverket, trolig i 1813/1814, under sin rundreise i Norden, og gjorde seg ved den anledning visse observasjoner og refleksjoner. Bedemar hadde imidlertid svak naturvitenskapelig bakgrunn, og hans opplysninger om funn og metoder må ses på med en viss forsiktighet, også når det gjelder hans til dels kritiske omtale av virksomheten ved Rørosverket. Angående røstingen anbefaler han en mer individuell behandling og mindre røsting av malmene: Den rikeste kunne gå direkte til svartkobbersmelting, den fattigere t. (med mer svovelkis) direkte til skjærsteinsmelting i høyovn uten røsting, mens bare den fattigste, kvartsrike malmen, skulle røstes. Han mener også at en betegnelse som "tvilsmalm" skulle bannlyses fra en velutstyrt og veldrevet hytte. Han har videre merket seg at det ligger 5-6000 tønner slik malm ved Storvarts-gruven uten at noen har brydd seg med den. Når det gjelder den store mengden kis og gråberg som ble tatt opp av Muggruven skriver han at slikt må forbause en bergmann når man tar i betraktning de store kostnadene ved å bringe ut all denne massen. I det hele tatt stiller han seg undrende til at man ved dette verk for et år bringer 3702 tønner unyttig bergmasse opp i dagen.
I en annen sammenheng gir han interessante opplysninger om marksjeider Aas' svovelforsøk, jfr. ovenfor. (Oversatt fra tysk):"For å kunne utnytte alle fordeler ved malmenes egenskaper, anstilte den dyktige marksjeider Aas et forsøk med avsvovling av tvilsmalmen fra Kongens gruve med hjelp av åpne røstegroper, en kanal til å fange opp dampene og en liten kondensator." Dette er det første kjente forsøk på svovelproduksjon i Norge. Se for øvrig tema-artikkelen Kisindustrien.