Tilgjengelige opplysninger (i alt 19 innførsler) gir et svært uensartet bilde av trekullforbruket ved produksjon av garkobber. Høyest angitte forbruk er 300-350 m3/tonn garkobber (Foldal 1750-årene, før kjernerøstingen), mens det laveste er 73 m3/tonn garkobber (Røros' tre hytter, gjennomsnitt for årene 1851-1874). Øvrige registrerte opplysninger ligger i all hovedsak spredt utover området fra noe under 100 til 200 m3/tonn med en klar overvekt i området 150-200 m3/tonn.
Ser vi på de antatt sikreste tall finner vi:
156 m3/tonn (Kvikne 1755-1765 - summering av 11 år i løpende serie)
200 ” (Røros 1720)
194 ” (Røros 1746)
193 ” (Røros 1825-1830)
186 ” (Selbu. Beg av 1800-tallet, trolig Gilså hytte)
155 ” (Dragås hytte (Røros) 1729-1765 - summering av 36 år i løpende serie)
Som et tentativt gjennomsnitt på bakgrunn av foreliggende opplysninger, kan anslås 175 m3 trekull pr tonn garkobber. Tallet må imidlertid anses som en matematisk størrelse med informasjonsverdi først og fremst på et generert nivå (norsk kobberindustris forbruk av trekull o.lign.). På verksnivå bør man søke verksspesifikke opplysninger.
Kommentar.
De store svingningene i trekullforbruket kan skyldes en rekke ulike forhold:
- Variasjoner i malmgehalt (rikere malm gir lavere trekullforbruk i forhold til utbytte);
- kvaliteten på sjeidingen (dårlig sjeiding ga smelting av mer uholdig berg);
- økt kompetanse blant smeltere og garmakere (tendensen er lavere forbruk etter som tiden går);
- forbedring av ovner og blest ("de små skritt")/ny teknologi (høyovnene som kom rundt år 1800 ga trolig bedre utbytte);
- større bevissthet rundt trekullbruken og hvordan man oppbevarte trekullene;
- det kan foreligge rene skrivefeil eller misforståelser ved volumangivelser;
- varierende prinsipper for føring av smeltebøker og regnskaper og rene driftsmessige forhold. F.eks. vil man ofte måtte basere utregningen på opplysninger om årlig utbrutt malm og forbrukt trekull ved en gruve. Da det sjelden er slik at det er samsvar mellom utbrutt malm og smeltet malm i samme år (noe tas fra malmlageret fra i fjor, noe blir liggende til neste år), vil slike beregninger raskt gi store utslag på beregninger av trekullforbruket pr. tonn ferdig metall.
En annen feilkilde av denne typen er at det ikke opplyses om ’malm’ er råmalm eller smeltemalm, dvs ferdig sjeidet og oppredet (var nok det vanligste). Kjenner man trekullforbruket ved smelting av en oppgitt malmmengde, blir det selvfølgelig store variasjoner ved utregningen av forbruk trekull pr tonn ferdig kobber om man regner ut fra 2 % eller 5 % gehalt, dvs henholdsvis 2 tonn og 5 tonn metall pr 100 tonn ’malm’.
Ta kontakt hvis det ønskes nærmere opplysninger om kilder o.a..