Trebelg

Trebelg/treblåsebelg

Blåsebelg bygget helt av tre, bestående av en fast og en bevegelig del.

            T. omtalt i dette prosjektet er av tre typer, spissbelger, Widholms blåsebelg og kassebelger

Bare spissbelgene gis omtale i denne artikklen. For Widholm-belgen og kassebelgen vises til egne oppslag.

            Spissbelgtypen fikk noe av den samme formen som lærbelgene. De smalnet av framover mot belgpipen som var stukken inn i ’formen’ i bakmuren på ovnene.^[1] Oppbyggingen var imidlertid annerledes da t. i prinsippet var konstruert som en eske med lokk. Bunnen, kalt kisten, lå fast, mens lokket, kalt kåpen, ble presset ned og løftet opp over og utenpå kisten. Kåpen var henslet i forkant ved belghodet. Ved nedpressingen ble luften i belgen komprimert og presset ut gjennom belgpipen og inn i ovnen/herden. T. arbeidet alltid i par på den enkelte ovn for å gi jevn blest, den ene sugde luft, mens den andre blåste luft inn i ovnen.

            T. hadde tre åpninger: En liten luke for innsugning av luft i underkassen, kalt vindfanget, en utblåsningsåpning i belghodet hvor belgpipene var satt inn, samt ett, evt. flere pluggbare hull i belglokket for for å kunne moderere blesten om ønskelig.   

            T. var bygget for vannhjulsdrift, men kunne i tørkeperioder også tråkkes med menneskekraft.

            T. ble først og fremst foretrukket til større ovner, som masovner, mens lærbelgene lenge var i bruk ved forskjellige ovner og herder med behov for svakere blest.

            Utblåsninger pr minutt er oppgitt til 6 2/3 for et belgpar og for to belgpar samtidig 4 blåsninger. ^[2] Dette indikerer klare begrensninger på vannhjulets yteevne. Det var således vanlig et ett vannhjul kun betjente to belgpar. Likeledes kunne belgene bygges for store for vannhjulet – hjul og belg måtte avpasses til hverandre.

            Når det gjelder opplysninger om t.s dimensjoner må vi gå til svenske kilder^[3]. Her oppgis at lengden på en masovnbelg, belgpipen unntatt, var 7,5 – 8 alen (≈4,5 – 4,8 m), bredden og høyden bak 2 alen (1,20 m), hhv. 1 ¾ alen (≈ 1,05 m). Belgpipens lengde oppgis til  sju og en halv kvarter (≈1,13 m) på en masovnsbelg.

Hammerherdbelgene (se hammerherd) var noe mindre og oppgis til vanligvis å være fem og en halv alen lange (≈3,3 m) sju og en halv kvarter brede bak (≈1,13 m) og med belgpipe sju kvarter (≈90 cm) lang med en munningsåpning på en og en halv tomme (≈3,7 cm).^[4]

            T. er etter alt å dømme en etterreformatorisk oppfinnelse. Dens eldre historie er imidlertid ikke klarlagt.^[5] I Sten Lindroths presentasjon av t.s historie kan vi lese følgende:”Det dröjde, innan de mera allmänt slogo igenom i Tyskland. Mot 1600-talets slut voro de väl inte helt ovanliga, men läderbälgen var alltjämt flitigt brukad; [...]Allbekanta synas träbälgarna ha blivit först på 1730-talet, då Schlüter avbildade och beskrev dem i Gründ­licher Unterricht von Hüttewerken (1738)”.^[6] En kan derfor anta at belgen etter dette ble bygget omtrent på samme måten over hele Europa. Det synes også som om belgtypen endret seg lite gjennom årene.

            Bygging av t. krevde betydelig fagkunnskap og ble gjerne utført av egne belgmakere. Belgene ble bygget av grov, såkalt ’belgplank’. Her kan gjengis noen materialopplysninger fra en svensk kilde: Som plank skal velges god, kvistfri furu som skal være skilt fra kjerneveden og være godt tørket, helst 2-3 år. For et belgpar trengs til kåpene 18 stk plank à 3 toms tykkelse (≈7,5 cm) og seks eller syv alens lengde (≈1,80 – 2,10 m), samt 9-10 toms bredde (≈22,5- 25 cm). Til kisten medgikk fem eller seks stk grov plank 5 tommer tykke (12,5 cm) og om mulig 1/2 alen bred (30 cm) på den største enden. Til belglister (se nedenfor) skulle brukes 1. klasses rettskåret furu 3,5 tommer i firkant (≈8,75 cm).^[7]

            Konstruksjonen av t. var i teorien enkel, men bød i praksis på en del problemer, særlig var den nødvendige tetningen mellom kassene en utfordring. Dette ble løst ved bruk av såkalte ’belglister’, løse trelister som lå innfelt i sideveggene på belgens overkasse og som ble presset ut ved hjelp av mange små stålfjærer. Stålfjærene hadde form som langstrakte, grunne bøyler som lå bak og langs listene og øvde trykk på disse. Belglistene var t.s mest utsatte del og måtte stadig repareres. Listene ga heller ikke fullgod tetning mellom kassene slik at en del av blesttrykket gikk tapt.

            T. Hadde mange fordeler i forhold til de gamle lærbelgene. De var billigere å lage (oksehuder var svært dyre), og å vedlikeholde. De varte også lenger. En regnet at en t. kunne være i jevn drift i flere tiår, mens lærbelgene måtte skiftes ut etter et par-tre år. T. ga kraftigere blest enn lærbelgene og kunne også bygges større og sterkere, mens lærbelgens størrelse som regel var begrenset til hudenes størrelse.

Av ulemper nevner bergkandidat J. M. Samuelsen følgende i sin kandidatoppgave fra 1843 (transkribert, forkortet og omskrevet): Spissbelgene var i høy grad uhensiktsmessige. Den mekanisme som satt overkassen i bevegelse gikk ofte i stykker, skjønt den egentlig bare besto av kammer på hjulstokken som trakk overkasen ned, og en såkalt vekt ovenfor belgen som trakk den opp igjen. Belgpipen sto fast i formen noe som gjorde at det var altfor trangt og at blestens retning ikke kunne endres. Dessuten hadde disse belgene et svært stort dødrom idet underkassen i dens bakerste ende hadde en 8,5 ” høy list, og oppå denne en 3 ” høy pakning, i tillegg manglet det  to til tre tommer på at belgen gikk helt sammen slik at dødrommet ble hele 14 tommer (36 cm) høyt. Det opplyses også at to av belgene i 1842 ble byttet ut med to Widholm-belger. ^[8]  

            Vannhjulet som drev belgen ble kalt blåsehjul. Dette hjulet hadde en forlenget aksel hvor det var innfelt spesielle knaster, kalt frosker eller kammer, som, når stokken roterte, presset belglokket selv, eller hjelpestangen, belgtråen, ned, mens motvekter løftet den opp igjen (se vektkiste). For å oppnå jevn, og ikke uønsket støtvis innblåsing, hadde froskens underside en avrundet form som gjorde at belgen, evt. belgtråen, gled av på en ’myk’ måte når den ble presset ned.

Varia

- Ved bergverkene i Harz skal t. ha blitt innført, til de andre belgmakernes store harme, i 1621 av en viss Ludwig Pfannenschmied fra Thüringen. Han holdt kunsten hemmelig slik at den gjennom flere generasjoner, helt til midten av 1700-tallet, ble bevart innen familen. Også to møllerbrødre  fra Koburg skal ha lyktes med å bygge t.. Også disse holdt med stor lidenskap sin kunst hemmelig. Bygging av t. var i det hele omgitt med stor grad av hemmelighold av sine konstruktører, som ofte drev med sitt arbeide på skjulte steder.^[9]

- I Sverige ble t. innført tidlig (1626), altså bare noen år etter innføringen i det sentrale bergverksdistriktet Harz, jfr. forrige punkt. Bakgrunnen skal bl.a. være problemer med å skaffe godt belglær. I en kobberbergsordning fra 1621 heter det således at enhver som beviselig hadde skåret løs og stjålet noens belglær skulle dømmes til galgen. Det var i det hele en mangel på lær til bruk ved de svenske bergverkene. Det var også problemer med å skaffe lær til heiseliner og pumpelær i gruvedriften. Innføringen av t. hadde altså også andre fordeler enn de rent tekniske.^[10]. P.t. kjennes ikke