Stikkjern

Stikkjern/stynge/stønge (dial. Røros i bet. 2.) (ty. Stecheisen(1.)/Stossstange (2.))

1. Jernstang brukt til å åpne øyet i ovnsfronten eller stikkhullet i siden på ovnen, evt. forherden, når ovnen skulle tømmes for metallsmelte (stikkes). 2. Flat jernspiss montert på et langt treskaft, brukt til å bryte ned løst fjell i taket etter fyrsetting eller sprengning. Jernet kunne være 40-50 cm langt, mens skaftet var ca en meter.

Ad 1. Svenske kilder^[1] oppgir følgende om s.s. mål (omregnet) og utforming:

Lengde: 1,5 m;

vekt: ca 20 kg;

utforming: Foran spiss eller noe avrundet^[2], i bakkant ved hodet en klinke, eller hake slik at jernet kunne slås ut.

Agricola oppgir en jernstang på noe over 1 m , tilspisset foran, litt buet og i bakkant med en hylse for påsetting av en trestang på ca 1 m, tykkelse slik at den ligger godt i hånden.^[3]

S. ble drevet gjennom leirepluggen som satt i øyet hhv. i stikkhullet. I det siste tilfellet måtte trolig hele kanalen inn til smelteherden stikkes opp hvis den var fylt med slagg etter siste utslag.^[4] Ved inndriving og uttrekking ble det brukt en større hammer, eller liten slegge, kalt utslagshammer.

S. var gjerne forvarmet for å unngå sprut i møte med glødende smelte.

Fotnoter

1. Lindroth 1955, bd 2:36; Rinmans Bergwerks Lexicon 1789.

2. Rinman gir opplysning om at s. ved Stora Kopparberget har forskjellig utforming og navn ved svartkobbersmeltingen og ved skjærsteinsmeltingen. Svartkobbersmeltingens "hackstong" er rundt i enden, mens skjærsteinsmeltingens "steckjern" er kortere, med en skarp spiss. Liknende differensiering i utforming og betegnelser kan godt ha forekommet også ved norske verk, som Rørosverket som hadde hyppig faglig kontakt med Falun.

3. Agricola 1556:335. (Utg. v/VDI-Verlag, Berlin, 1928).

4. Det var viktig at ikke kanalen var så vid at den kunne fylles med klumper av størknet seigslagg. Slikt slagg kunne være umulig å trenge gjennom med s. med den følge at smeltingen måtte stanses.